1. JUNI 1968: Da morgentåken lettet ved Elvenes grensestasjon i Finnmark, så norske grensevakter den sovjetiske tanksen som kjørte opp på demningen, 20-30 meter fra grensen. De norske soldatene ladet sine antitankvåpen og siktet mot grenselinjen. Hadde russerne krysset, ville nordmennene skutt.

— Da en av soldatene dro frem et bryne og lot det gå fra mann til mann, og vi begynte å finslipe finnekniver og bajonetter, visste jeg at jeg hadde soldatene med meg.

Slik beskrev løytnant Arild Hjerde situasjonen på Elvenes grensestasjon, tett ved Boris Gleb i Russland. Da tåken lettet denne morgenen, så de norske soldatene rett inn i kanonløpene på russiske T 54-tanks.

Det var 7. juni 1968. Den glemte krisen

I år er det 35 år siden Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia, sammen med andre land i Warzsawapakten. Det skjedde 21. august, og situasjonen i Europa ble med ett uhyre spent. Men for Norge var det to måneder tidligere langt mer dramatisk på grensen mot Sovjetunionen, helt i nord.

Bakgrunnen var en stor NATO-øvelse, Polar Express, som foregikk i Troms på denne tiden. Russerne likte den dårlig. Særlig fordi det var tyske soldater med, 24 år etter de var jaget ut av Finnmark av Den røde hær. Derfor svarte de med en voldsom maktdemonstrasjon på grensen. Nå er det frigitt en rekke dokumenter som i detalj beskriver hvor nær vi var en konfrontasjon med Sovjetarméen.

En krise som langt på vei ble holdt hemmelig av norske myndigheter - i nær forståelse med norske medier.nBlant annet ble en dramatisk melding fra NTB i Vardø stoppet.

Men snart utgir Institutt for Forsvarsstudier en rapport om begivenheten sommeren for 35 år siden. Den er skrevet av generalløytnant Tønne Huitfeldt og major Arild Hjerde, som begge har en lang tjenestetid i nord bak seg.

Høyspenning

De russiske tanksene sto bare 300 meter fra de norske grensesoldatene ved Elvenes. Tårnene dreide frem og tilbake, og fulgte det minste trekk på norsk side. En brå bevegelse, en uoverveid handling, kunne fått store konsekvenser.

Plutselig kjørte en av stridsvognene nærmere, ut på en myr. Det viste seg å være en bunnløs myr, og tanksen sank dypere og dypere, til slutt hang den bare på kanonen. De norske styrkene fulgte i spenning med da russerne forgjeves prøvde å berge den svære stridsvognen. Men mannskapene ble reddet.

Situasjonen var uhyre spent.

For å teste de norske nervene braste brått en kampvogn full av soldater ut på selve demningen, der grensen går midt på.

— Vognen kjørte ut på damkronen, 20-30 meter fra grenselinjen, roterte rundt på stive belter et par ganger før den returnerte.

De norske soldatene hadde ladet sine antitankvåpen (PVRK), og siktet mot grenselinjen. Hadde russerne krysset, ville nordmennene skutt. Det var ordren. Det var «Plakaten på veggen».

En nattlig telefon

Sent på natten til 7. juni ringer en telefon i Thomas Heftyesgate 52 på Frogner i Oslo. Det er oberstløytnant Odd Stub Aune som ringer, han spør etter forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (H).

Offiseren er sjef for Garnisonen i Sør-Varanger (GSV): Soldatene som vokter Norges grense mot Sovjet, og NATOs grense mot Warszawapakten. Aune forteller at russernes står ved grensen, og han spør hva han skal gjøre om de krysser den.

En sindig statsråd spør om ikke oberstløytnanten kjenner innholdet i «Plakaten på veggen»? (Det er en kongelig resolusjon av 1949, som sier at Norge skal skyte om vi blir angrepet).

— Men det betyr krig, sa Stub Aune.

— Ja vel, sa Grieg Tidemand.

Beskjeden var klar. Forsvarsministeren regnet med at russerne avlyttet oss, slik vi avlyttet dem. Og at de dermed ville forstå at det de nå holdt på med var svært, svært alvorlig.

Grieg Tidemand trodde ikke et øyeblikk at russerne planla å angripe. Dette ville være et ugunstig tidspunkt, all den tid det sto 10.000 NATO-soldater i Indre Troms. Støttet av tre allierte flyskvadroner.

Dessuten var det situasjonen i Tsjekkoslovakia, og den spenningen den kunne utløse i Sentral-Europa, som krevde størst oppmerksomhet - fra både øst og vest. Men for soldater og offiserer langs grensen var det dramatisk nok.

Juni, snø og tåke

Været var på russernes side disse junidagene. Tett tåke og snø gjorde det vanskelig for de norske grensesoldatene å se med egne øyne det som foregikk. Sikten var i perioder bare 100 meter.

At russernes oppmarsj foregikk under total radiotaushet, var også med på å understreke dramatikken. De norske lyttepostene hørte bare klikkene fra mikrofonene, som trolig indikerte innøvde koder.

Desto mer skremmende var det å høre kraftig motordur og romlende beltekjøretøy i umiddelbar nærhet. Da morgentåken tørket bort og de store russiske styrkene ble synlige, gjorde det sterkt inntrykk.

— Det var som et naturens sceneteppe langsomt ble hevet, som en soldat uttrykte det senere.

I skråningen bak boligene ved Boris Gleb sto stridsvognene. På veiene rullet det frem stadig mer tungt materiell. 400 kjøretøy ble observert langs den såkalte Russeveien, lenger mot øst. Oppmarsjen var formidabel.

Åpne russiske trusler

Oktober 1967: Sovjetunionen feirer sitt 50 årsjubileum. For første gang besøker en forsvarsminister fra et NATO-land Moskva. Otto Grieg Tidemand, med fortid som flyger under annen verdenskrig, blir tatt imot på en korrekt måte. Alle toppene i det sovjetiske forsvaret møter ham på flyplassen.

Hans motpart, Andrej Gretsjko, er ikke noe sjarmtroll. Han sier i klartekst hva han mener om Norges NATO-medlemskap, og hevder at vi ikke er herrer i eget hus.

I detalj beskriver russerne sin irritasjon over de årvisse NATO-øvelsene i Nord-Norge. Til sist kom noe som liknet en trussel mot nordmennene:

— Jeg vil åpent og rett frem si at dere løper en stor risiko der. Hvis det skulle komme til en fremprovosert situasjon, vet man ikke hvilke konsekvenser det vil få.

Deretter ble Grieg Tidemand og følge tatt med til øvingsområdet Alabino utenfor Moskva. Her ble det demonstrert bruk av taktiske atomvåpen. Det ble sagt at slike våpen ville bli brukt mot alle land, om nødvendig.

Så dro Grieg Tidemand hjem.

Opptrappingen

Ni måneder senere, 3. juni 1968, begynner NATO-øvelsen Polar Express som planlagt i Troms. 800 kilometer unna russergrensen langs vei, 500 kilometer i luftlinje.

Samme dag observerer de norske GSV-soldatene økt sovjetisk aktivitet på russisk side av grensen. De neste døgnene blir situasjonen stadig mer dramatisk. Aldri tidligere har det forekommet liknende troppekonsentrasjoner i dette grenseområdet. Og russerne hadde ikke varslet noen øvelse, slik NATO hadde gjort.

Imidlertid, norske myndigheter reagerer overhodet ikke på de første meldingene. Det går 32 timer før GSV-sjef Stub Aune mottar orientering eller direktiv fra høyere myndigheter, ifølge hans egen rapport. De fire døgnene som russerne sto ferdig oppmarsjert ved grensen, kunne følgende skje, ifølge norske militære:

  • Våre egne grensestyrker kunne når som helst komme under direkte ild.
  • Sovjetisk artilleri kunne skyte 12 kilometer inn på norsk område.
  • Grensen kunne overskrides av russiske stridsvogner i løpet av fem minutter.

Ikke rart garnisonssjefen alt 7. juni holdt en orientering for befalets hustruer. Det ble imidlertid ikke iverksatt beredskapstiltak i Finnmark. Ordren til GSV var kort: Vær til det ytterste korrekt og tilbakeholden.

Faren over

I løpet av 10. juni var faren over, sett med norske øyne. I sluttet orden trakk russerne seg tilbake, og overlot scenen til sine ordinære grensevakter. (Om lag ti ganger så mange som de norske).

Norske myndigheter konkluderte med at dette var en maktdemonstrasjon, og ikke forberedelse til angrep. Sovjetarméen hadde ikke gjort noe forsøk på å skjule seg. Tvert imot, når været tillot det, gjorde de hva de kunne for å bli sett. Konsekvensen av opptrinnet ble at Norge styrket tilstedeværelsen i Porsanger og på Banak, etter diverse politisk strid i Stortinget. Uten at den styrken Norge plasserte der på noen måte kunne mønstre den overveldende kraften til Leningrad Militærdistrikt.

Før sommeren var over var denne episoden nesten glemt. For natt til 21. august var Den røde hær på tokt igjen. Denne gangen var det alvor. Målet var Praha, et mål de nådde uten kamp.