Reidun var en av de pasientene som vi helsearbeidere snakker lite om, både oss imellom og med andre. Hun var ikke så uvanlig i utgangspunktet. Reidun var dypt deprimert. I lange perioder spiste hun nesten ingenting, og av og til stjal hun i butikker. Det som gjorde henne spesiell for oss, var at hun aldri ble bedre

Symptomene hennes kunne nok lette litt for en stund. Vi var alle glade når hun gikk litt opp i vekt eller viste tegn til å være i bedre humør. I slike perioder snakket vi mye om henne på morgenrapportene, og jeg skrev lange notater til journalen. Men snart gikk det dårligere. Journalnotatene ble kortere, og pannene rynket seg når hennes navn kom opp. Noen ble irritert på henne: «Hun manipulerer oss!» Andre tok det inn over seg: «Vi er ikke flinke nok!» Vi hadde hørt det før. Reiduns familie hadde brukt akkurat de samme ordene da de overlot henne til oss profesjonelle. Vi som skal kunne håndtere slikt.

Etter den tilmålte behandlingstiden ble hun skrevet ut fra posten. Ofte er det vondt å skrive ut pasientene. Vi føler at vi kunne gjort mer, at pasienten kunne nådd lenger og fått det bedre. Noen ganger er det hyggelig å se noen forlate posten med hodet høyere enn før. Det er godt å kunne nikke anerkjennende til hverandre og si at denne gangen var vi til hjelp. Med Reidun visste jeg ikke helt hva jeg syntes. Hadde vi egentlig klart å hjelpe henne?

Det er hardt å erkjenne det, men noen klarer vi ikke å hjelpe. Jeg tror Reidun er en av dem. Kanskje er det ikke noe noen kan gjøre for henne? Hun er kanskje for syk? Eller vi er ikke flinke nok.

Jeg tror ikke at våre reaksjoner på Reidun er så spesielle. Når hun med hele seg viste oss at vi ikke var til hjelp for henne, ble vi skuffet. Noen av sykepleierne ble lei seg. Det er vondt å tenke på at Reidun kanskje aldri får det særlig bedre. Andre ble sinte og følte seg trukket inn i et «sort hull» der det alltid trengtes mer omsorg og mer hjelp. Selv følte jeg meg avvist og avmektig. Hvorfor nektet Reidun å ta imot min hjelp? Var jeg ikke flink nok? Var det virkelig ikke noe jeg kunne gjøre?

Etter hvert forstår jeg bedre hvordan familien hennes har det. De må ha følt det samme som oss, bare enda sterkere, siden de jo er familie. Det å se noen lide, gjør at man føler ansvar for å gjøre noe. Når ingenting hjelper, tar ansvaret aldri slutt. Da er det fristende ikke å se lidelsen, eller å gjøre den til noe annet. Til manipulering, eller til noe som ikke angår en selv.

Det er ikke noen mening i å moralisere over at familien ble lei av å gi og gi, og ville at noen andre skulle ta over. De så at Reidun ikke klarte å ta ansvaret for seg selv, og at de ikke kunne ta det, de heller. Det var en skuffelse for dem når heller ikke vi – de profesjonelle – kunne gjøre noe.

Det er vanskelig å forsone seg med at det kanskje ikke er så mye man kan gjøre fra eller til. Kanskje er det eneste familien kan gjøre for Reidun å være til stede for henne, og tåle at hun er den hun er, selv om hun ikke blir bedre.

Psykolog Peder Kjøs