HEDVIG MONTGOMERY, psykolog

Det verste marerittet for en mor eller far er at ens egne barn blir mobbet, går alene i friminuttene eller under frilek i barnehagen. Barna blir ofte oppfordret til å ordne opp selv. Men er det den eneste muligheten?

Marthe er en ganske så vanlig syvåring, med en eldre bror og to foreldre som bryr seg om henne. Hun liker å se på tegnefilm på tv, å spille spill og å bli lest for. Likevel hadde hun ikke en eneste venn i klassen eller på fritids etter første skoleår. Også i barnehagen var Marthe litt alene. Men der var de voksne flinke til å trekke henne inn i lek når hun falt for mye utenfor.

Overgangen til skolen var tøff, og i løpet av det første året ble Marthe mindre glad og stadig mer i sin egen fantasiverden. På spørsmål om hvorfor hun ikke leker med de andre, har hun gode svar. De er opptatt, sier hun. Det er ikke plass til flere i leken, forklarer hun. Men er det slik?

På foreldresamtalen før jul fikk mor beskjed om at hun måtte hjelpe Marthe til å bli mer sosial. Læreren snakket om foreldrenes ansvar for barnas sosiale utvikling. Og foreldrene prøvde virkelig — de har prøvd så mye at Marthe oppfatter det som masing og et stort nederlag at hun er alene. Nå skuffer hun foreldrene sine også. Foreldrene føler seg helt maktesløse, for hvordan kan man hjelpe et barn inn i leken uten selv å være til stede?

Det kan være mange grunner til at et barn faller utenfor. Barnet kan for eksempel være umodent, urolig, ha med seg en annen kulturell bakgrunn for lek, ha dårlig utviklet språk. Ofte er det ingen grunn i det hele tatt, det er bare blitt slik. Og uansett så har ikke barnet valgt det selv, enten det er en grunn de voksne ser eller det er vanskelig å forklare. Men følelsen av å være utenfor, ikke å bli sett, er uhåndterlig og vond. Nettopp fordi det er så vondt, er det mange voksne som velger å overse det.

Mange foreldre opplever det samme som Marthes foreldre, de får både skyld og ansvar. Hvor mye kan man forvente av barnehage og skole i slike tilfeller? Og finnes det noe som kan gjøres, eller må man finne seg i at ens barn blir usynliggjort?

Gjennom de mange fasene i et barns utvikling, trengs de voksne som veiledere og støttespillere. På skolen er det lærernes ansvar at alle barna har det bra. Foreldrene til Marthe tok opp datterens situasjon med læreren ved oppstart til 2. klasse. De hadde lest en artikkel om en skole hvor det å leke og inkludere hverandre ble tatt opp i samlingsstundene, og at det hadde hjulpet. De ville at læreren skulle prøve det.

Med veiledning av pedagogisk-psykologisk tjeneste tok læreren fatt i oppgaven. På ulike møter ble vennskap og lek fokusert i klassen, og læreren skaffet seg bedre oversikt over hvem som var sammen og hva som faktisk skjedde i friminuttene. Nå, i slutten av 2. klasse, er situasjonen annerledes, ikke bare for Marthe men også for mange av de andre barna. Tonen er mer åpen, vennligere, og flere får være med. Foreldrene til Marthe er heller ikke i tvil: Datteren er gladere, mer åpen og mye mer aktiv enn for et år siden.