WENCHE SCHJØNBERG, NTBHelsingborg

Skåne-kvinnen greier ikke lenger likegyldighet. Heller ikke at folk snakker nedlatende om utlendinger. Hverdagsrasismen er for henne skremmende alvor.— Når jeg hører folk snakke sånn, sier jeg til dem; snakker dere sånn når det er et barn til stede også? Tenker dere på hva det kan gjøre med et barn som leter etter en identitet?

Lignet Benjamin-drapet NTB møter henne og ektemannen Anders hjemme i kommunen Klippan i Skåne i Sverige. Allerede i 1995 opplevde Klippan et drap likt drapet på Benjamin Hermansen. Den unge afrikaneren Gerard Gbeyo ble 9. september 1995 knivdrept på åpen gate i Klippan. To unge nynazister ble pågrepet og dømt.Foreldregruppen i Klippan ble startet i mai/juni 1997 som en direkte følge av drapet. Hjemme hos Weronica og Anders startet problemene da sønnen gikk i 6.klasse. - Eller egentlig startet de lenge før. Slikt har alltid en forklaring, det ligger alltid noe til grunn, sier Weronica. Hun har sin klare formening om hvorfor akkurat hennes sønn ble nazist. Gutten vokste opp uten å ha god kontakt med sin pappa. Anders er nemlig ikke far til gutten, han er Weronicas nye mann.

Bombardert av nyheter Hun tror det ligger en forklaring bak enhver nynazist, men understreker samtidig at hun ikke vil ta fra den enkelte ansvaret for egne grusomme handlinger.- Selvsagt handler dette om det enkelte individ, men ikke bare om det. Hvis vi bare fokuserer på individet, på den enkelte nynazist, så kan vi liksom slå oss selv på brystet, og si at sånn er ikke vi. Det er for lettvint, mener Anders. Han peker på hvordan våre nordiske samfunn nå er blitt. - Hva tror du skjer med et barn i faresonen som hele tiden hører i nyhetsbildet om at nå må vi stramme inn innvandringspolitikken? Som blir bombardert med nyhetssendinger om kriminelle asylsøkere? Som får høre at nå skal det bli vanskeligere for "dem" å komme inn til "oss"? spør Anders.Det å være medlem av foreldregruppen i Klippan er noe langt mer enn å være medlem av en eller annen venneklubb.- Vi støtter hverandre og forsøker å følge med på hva som skjer i det nynazistiske miljøet. Hører vi om noe som skal skje i miljøet, tipser vi hverandre eller politi eller sosialmyndighetene. Slik gjør vi det vanskelig for nazistene å holde på, og vi skaffer oss oversikt over barna våre og vennene deres. For det er å redde barna sine de vil. Uten håpet om at det går an å forlate nynazismen, ville ikke foreldregruppen i Klippan overlevd.