MAI 1992. Tore Møller er endelig hjemme i Bjerkvik i Nordland. Men han er trett og utbrent etter nesten 15 måneder sammenhengende tjeneste i Golfkrig-området. Fortsatt våkner han opp med neseblødninger, som han hadde gjort på slutten av Irak-oppholdet. Nå er også huden i munnen begynt å løsne. Han får utslett. Samtidig flashbacks, som hadde kommet med stillheten etter minetragediene.

Les også den første reportasjen: Irakmarerittet ingen fikk høre om

Han må gjøre noe. Medisinen blir tolv-timersdager i et lokalt betongrenoveringsfirma. I over et år fortrenger han plagsomme tanker med å jobbe hardt. Men så kommer fellesferien sommeren 93. Dagene blir lengre og tyngre. I Irak hadde han i alle fall kameratskapet. Venner som forsto ham. Depresjonen kommer sigende. Helt til han får en telefon. Det er sjefradiografen og kompisen fra oppdraget i Saudi-Arabia under Golfkrigen som ringer. Radiografen Dag skal på et nytt norsk FN-oppdrag i Bosnia. Han ønsker å samarbeide med en flink røntgenassistent, og informerer Møller om muligheten for å dra til Bosnia. Telefonen fra Golf-kameraten får Møller til å søke seg ut enda en gang.

UNGE MØLLER har lært kodene fra veteranene da han var i Saudi og Irak/Kuwait. Det var slik kulturen var. Under eller etter utenlands-, så skal det ikke snakkes om sykdom. Og i alle fall ikke høyt om psykiske problemer. Ikke om du har planer om å komme deg ut igjen.

Under tjenesten i Saudi-Arabia og Irak/Kuwait hadde Møller dessuten fremstått som velfungerende utad. Nordlendingen fanges ikke opp av noen helsetest. I september 1993 setter Møller seg på flyet til Tuzla. Han er ikke den eneste fra NorMed-Unit/Unikom 1 som er på farten igjen. Til Bosnia, et nytt spent område, drar også kameraten fra minekjøret ute i ørkenen, Jan Otto Gamst. Og sambandsmannen Lasse Slettvoll og Gunnar Roger Johansen.

Bombekasterangrep, granater og smell river i nervene til Møller. Han oppfatter oppholdet i Bosnia som farlig og stressende. Han er mentalt på felgen nå.

JULAFTEN 1992. Yrkessoldaten Trond Blankvandsbråten har vært hjemme i Oslo en stund. Han er sliten, merker påkjenningen etter mange år i oppdrag ute i verden. Det skal være besøk hjemme hos Blankvandsbråten, hele familien kommer, samboeren står i døren og tar imot, de hilser og gleder seg. Så skjer det. Den storvokste mannen svetter, skjelver og segner om.

— Jeg fikk panikk. Samboeren min måtte ringe legevakten, de sendte lege straks. Det var forferdelig.

Ett år senere fraktes Blankvandsbråten til Aker sykehus. De tar prøver av blodet og av lungene. Der ligger «Blankvand», som FN-kameratene kaller ham. Den store, sterke, strenge soldaten.

«Blankvand» begynner å bli redd.

31. MARS 1993. Jan Otto Gamst sitter ved kjøkkenbordet i Finnmark og leser Dagbladet. Da han kommer til debattsidene, stopper han brått. Det står et dikt der. «50 selvmord blant FN-soldater» er den talende tittelen. Han leser videre.

«Plutseleg tok dei frå oss stålhjelmane, splintvestane og AG3'en, dei tok frå oss kameratane våre, den brennande sola og den raude sanda. Dei tok frå oss retten vår til å drikke oss sanselause for å døyve einsemda» , står det i første vers.

Diktet er skrevet av en FN-veteran i Sandefjord, og det gjør dypt inntrykk. Gamst klipper det ut og henger det opp på kjøkkenveggen sin.

OMTRENT SAMTIDIG er det bekymring i Forsvarets sanitet. Internasjonalt begynner sykdommene etter Golfkrigen å dominere i mediene.

10. august 1993 sender sjefen på kontor for miljømedisin, kommandørkaptein og lege Reidar Mundal, ut et varselbrev med overskriften: «Til alle veteraner fra Gulf-krigen!» I brevet fra Mundal står det:

«I ettertid har det dukket opp et underlig sykdomsbilde som har fått betegnelsen . Sykdomsbildet er meget diffust, blant annet hodepine, tretthet, håravfall, depresjon, blødende tannkjøtt, anemi, lungeproblemer m.m. Årsaken til disse symptomer og funn er ukjente, men det har vært spekulert på om den massive eksposisjon av forskjellige kjemikalier kan ha vært en medvirkende årsak. Det ble frigjort store mengder røyk og gass fra brennende oljebrønner, bivirkninger fra vaksiner og andre kjemiske substanser som ble brukt for å beskytte seg mot mulig biologisk og kjemisk krigføring kan ha bidratt til sykdomsutviklingen,» skriver han.

MUNDAL VIL UNDERSØKE om nordmenn har fått sykdommer med symptomer lignende amerikanerne som var i Golfen. Kommandør-kapteinen og legen henvender seg til dem som tjenestegjorde i sanitetsenheten i Saudi-Arabia under krigen i 1991. Men hva med deltakerne fra NorMedUnit/Unikom, den vesle sanitetsenheten som ble sendt rett inn i minemarerittet i Irak etter krigen?

Trond Blankvandsbråten, Gunnar Roger Johansen og de andre som var med både i Saudi-Arabia og Irak husker at de måtte spise tabletter de aldri hadde hørt om før. De var på oppdrag i en krigssone, og stilte ingen spørsmål. En av tablettene de fikk var vaksine mot nervegassen sarin. Den het Pyridostigmine Bromide (PB).

PB var brukt på militært personell i krig flere ganger tidligere. Men var den helt ufarlig?

DET GÅR TRÅTT. Trond Blankvandsbråten sliter med helsen, med hjertet. I 1995 søker han seg til tjeneste igjen, «Blankvand» vil til Bosnia. Men etter en legeundersøkelse får veteranen nei. For Blankvandsbråten er det et gedigent nederlag. For første gang er han ikke til nytte for norske FN-oppdrag.

Årsaken er en diagnose han får hos legen. Men den diagnosen skal være en godt bevart hemmelighet en god stund.

Om lag på den tiden kommer hans kamerat Gunnar Roger Johansen hjem fra Bosnia. Han maler litt hus, tar strøjobber, kjører drosje. Lever best om natten, drikker og døyver angst og mareritt.

— Det er jo et helvete å leve med sånne som oss, sier Johansen.

Sambandsmann Lasse Slettvoll kommer også hjem, fra et mislykket opphold i Bosnia. Han trekker seg tilbake. Jobber på en kennel langt ute i skogen, for det meste alene. Helt alene.

— Det ble helt feil. Jeg skulle aldri ha vært der, sier Slettvoll.

SNIKSKYTTERE! Tore Møller ser seg over skulderen. Han føler det ligger snikskyttere utenfor eldresenteret i Bjerkvik, der han har fått jobb etter hjemkomsten fra Bosnia i april 1994. Forsvaret har også fått mistanke om at ikke alt er som det skal være etter Møllers siste utenlandsoppdrag. De ringer og spør om han har noen plager. Han forteller at han sliter både psykisk og fysisk. Det nytter knapt å snakke om disse tingene med andre mennesker. Hjemme trekker den enslige mannen for gardinene for å slippe å se snikskytterne i skogen. Han tror potetene han spiser er forgiftet.

Det hjelper ikke å flytte til besteforeldrene. Virkeligheten har vrengt seg. Møller døyver angst med alkohol og amfetamin og hasj. Uten at det gjør helsen bedre. Årene forsvinner som svarte hull. I 1997 legges han inn på Ofoten Psykiatriske sykehus. Diagnosen er paranoid schizofreni. Verden raser sammen. Han blir proppet med medisiner. Det går ett år og Møller uføretrygdes.

LEGE MORTEN ANDERSEN er oppbrakt. Det er 1998, og han har nettopp sett en amerikansk TV-dokumentar. Filmen påviser at store mengder ammunisjon med utarmet uran gikk i luften da et våpenlager eksploderte i den amerikanske militærbasen Doha 11. juli 1991. Utarmet uran ble brukt i ammunisjon den gangen fordi det ga stor gjennomslags-kraft ved treff av panserkjøretøy, blant annet. I deler av grenseområdet der NorMedUnit oppholdt seg, lå det støvpartikler fra såkalte DU-granater. Golfkrigen var første gang denne ammunisjonen ble brukt. Og helt siden den gang har det vært debatt om utarmet uran kan gi skader.

Andersen var lege i NorMedUnit/UNIKOM 1, og han og fire andre av nordmennene var i Doha dagen det smalt. Først nå, syv år etter at han var der, får han vite om den omstridte ammunisjonen som gikk i luften.

— Det kom svært overraskende. Frøs litt på ryggen med tanke på at jeg selv var midt oppi det hele. Fra dag én følte vi at det ble lagt lokk på saken. Hvis noen i det norske militæret kjente til dette tidligere og ikke informerte, er det beklagelig, sier Andersen. Han har lenge lurt på om mageproblemene han hadde, kunne komme av det han ble utsatt for i Doha.

PÅ EN ANNEN KANT av landet skjer det fine . I 1999 gifter sykepleier Randi Kari Sørlie fra Vågå seg med kollega Erik Lea fra nes. De to fant tonen under oppdraget i Irak, de fikk et personlig forhold som bare ble sterkere gjennom de seks månedene i Irak.

Den gangen i oktober 1991 dro de hjem uten noen løfter. Erik var gift, Randi dro hjemtil jobben i Oslo alene. De skriver julekort, har sporadisk kontakt. Men ikke noe mer.

— Det verste for meg etter oppdraget var ikke angst og mareritt. Det var kjærlighetssorg, forteller Randi.

Men tre år etter Irak-oppholdet blir Erik skilt. Randi venter ikke lenge. Hun drar til Sandnes, og de to sykepleierne slår seg sammen igjen.

Etter bryllupet i 1999 snakker de mye om oppdraget som førte dem sammen. Det er snart ti år siden, og Erik mener de bør få i stand noe. Lea og Sørlie bestemmer seg for å lage jubileumsfest for NorMedUnit/UNIKOM i 2001. De tror det vil bli kjekt å se igjen alle de gamle kollegene fra ørkenen.

FORSVARET GJENNOMFØRER en stor under-søkelse i juni 2001. Noen tusen veteraner som har tjenestegjort utenlands mellom 1990 og 2001 er gjennom legesjekk. Dessuten får 17.000 tilsendt spørreskjema. Forsvaret sliter med å vinne alles tillit. I påminnelsen de sender til veteranene, datert 25. juni 2001, skriver Forsvarets overkommando, sanitetsstaben:

«Noen har spurt om det er trygt å svare ærlig. De frykter for at de kanskje ikke kan få reise ut igjen eller at det på annen måte kan få konsekvenser for videre karriere.» 12.500 svarer til slutt.

Forsvaret konstaterer at veteraner har «noen flere helseplager enn kontrollgruppen». Diskusjonen rundt farligheten ved utarmet uran blir også etter hvert avblåst av sanitetssjefen.

— Vi kan konkludere med at det ikke er noen grunn til å tro at utarmet uran kan føre til leukemi eller andre typer kreft, slår generalmajor Leif Rosén, sjef for Forsvarets sanitetsstab, fast i 2002. Overlege John Ivar Brevik, som sitter på statistikkmaterialet etter 2001-undersøkelsen, konkluderer med at golfsyndromet er et uttrykk for generelle helseplager, og har lite med tjeneste i Golfen å gjøre.

DER ER DE. Det er august 2001, og om lag 30 av veteranene fra NorMedUnit/UNIKOM stiller på Krigsinvalideforbundets senter på Bæreia. De skal spise og drikke og mimre om alt som skjedde den gangen. Det er mest hygge. Men det er flere som mangler. Noen av dem har ikke gitt livstegn fra seg på årevis. Som kokken Tom Stensgard. Helt forduftet. Lever han? spør noen. Eller Tore Møller, den samvittighetsfulle sanitetsmannen fra Bjerkvik. Hvordan går det med ham?

Trond Blankvandsbråten, derimot, stiller opp. Men «Blankvand» er ikke den sammelenger, han virker ukomfortabel og grå. Det blir for mye for ham, og forlater festen.

Tidligere den sommeren har UNIKOM-deltakerne fått purring fra Forsvaret. I juni fikk de brev med påminnelse om å svare på Forsvarets helseundersøkelse for veteraner. Men mange har ikke svart, de mener spørsmålene var dårlige, irrelevante. At det ikke angår dem.

— Det var omtrent som å skulle fornye sertifikatet. Det virket som de hadde laget spørsmål for å få de svarene de ønsket seg, sier vossingen Geir Helleve.

NYTTÅRSAFTEN 2002. Gunnar Roger Johansen kjører drosje i Tønsberg, mest om natten. Denne jobben kan han ut og inn, han har vokst opp bare et par mil utenfor byen.

Men i det siste har han fått trøbbel. Plutselig glipper det litt, Johansen glemmer de enkleste gatenavn når han er ute og kjører.

Og denne nyttårsaften er det spesielt ille. Da klokken slår midnatt smeller rakettene til værs. Johansen blir livredd, må slippe rattet, holder seg for ørene, åpner bildøren og går ut. Dette minner for mye om Saudi-Arabia, om Irak, om Bosnia.

FEBRUAR 2003. Borte i USA har militærmyndighetene det travelt. Amerikanerne forbereder invasjonen i Irak, Saddam Hussein skal fjernes for godt. Krigsplanene er svært omstridt, og fører til store demonstrasjoner over hele Europa.

For UNIKOM-deltakerne virvler det opp gamle minner. Men en av de mer ukjente og kontroversielle avgjørelsene får de ikke høre om.

Denne måneden godkjenner omsider United States Food and Drug Administration (USFDA) tablettene Pyridostigmine Bromide (PB) til bruk som vern mot nervegassen sarin.

Det amerikanske Helsedirektoratet god-kjenner altså det omstridte middelet hele 12 år etter at FN-deltakere fra Norge måtte ta dem i Saudi-Arabia. Blant dem er Blankvandsbråten, Johansen, Slettvoll og Møller. På tross av at flere av bivirkningene ikke er ferdig utredet. Men USFDA understreker at godkjennelsen kun gjelder til militært bruk.

Den 18. mars 2003 blir Irak nok en gang invadert. I Norge sitter UNIKOM-veteranene med stadig flere spørsmål.

REGJERINGSBYGGET i Oslo får en trussel. Den ringes inn til H-Blokken lørdag 12. februar 2005 klokken 08.55. Ifølge politirapporten sier mannen som ringer at han sitter på utarmet uran og at han kan komme til å bruke den. I rapporten står også følgende:

«Videre uttalte han at hvis han ikke fikk hjelp, så ville han brenne husene omkring. var egnet til å skape alvorlig frykt». Den fortvilte mannen som ringer er Tore øller. Han har akkurat sett en TV-dokumentar som tar for seg skadevirkninger av ammunisjon med utarmet uran. Møller vet så altfor godt at amerikanerne brukte mye slik ammunisjon der han tjenestegjorde i 15 måneder. Han klatret på en utbombet stridsvogn, kjente på hullet der granaten hadde gått inn. Vasset i det hvite støvet.

Mye av livet er ødelagt. Han føler at Forsvaret ikke har fulgt ham opp og gitt ham svar. Han funderer på hva alt han ble eksponert for der nede i Golfen har gjort med kroppen og sjelen hans.

Møller blir pågrepet, politiet beslaglegger en knøttliten bit han har hjemme, et fragment av en klasebombe, og han bøtelegges med 5000 kroner.

— Jeg truet med å sette fyr på Elvegårdsmoen. Det hele var et rop om hjelp, sier Tore Møller:

— Et jævla høyt rop.

DET STÅR SKRALT TIL med Tore Møller økonomisk. Veien frem til erstatning for lidelsene han har pådratt seg er så komplisert og kronglete at han må ha hjelp. I januar 2006 blir den uføretrygdede veteranen satt i kontakt med Stavanger-advokaten Trond Fjermestad Svendsen.

Advokaten finner ut at Møllers psykiske skade, og årsaken til den, kan gi ham krav på en erstatning fra Statens Pensjonskasse. Men de krever nye utredninger. Møller blir henvist til Norsk Militærmedisinsk Poliklinikk (NMP) april 2007. Der får han igjen bekreftet noen alvorlige diagnoser, blant annet vrang-forestillingslidelse og posttraumatisk stresslidelse. I spesialisterklæringen står det:

«Pasienten vurderes å ha fungert tilfredsstillende forut for oppholdene i Gulfen, Sør-Irak og Bosnia. De plagene som sees hos pasienten i dag vurderes å skyldes hendelser den lange perioden han tjenestegjorde». Han får en kompensasjon på 280.000 kroner fra Statens Pensjonskasse, etter «forskrift om psykisk belastningsskade som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner». I tillegg får han en ménerstatning fra folketrygden på 154.000 kroner.

434.000 kroner. Det er alt Møller sitter igjen med. Men advokaten kjemper nå videre for å få yrkesskadeerstatning.

I 2006 kommer gjennombruddet for Gunnar Johansen. Etter mange år med tvil og lemfeldige helseundersøkelser, får han time hos psykiater Pål Herlofsen i Drammen. For Johansen er det et stort steg fremover.

— Jeg måtte begynne helt fra start og snakke meg igjennom alt jeg har vært gjennom. Absolutt alt. Det er bare slik jeg kan klare å huske, forteller Johansen.

Flere av UNIKOM-veteranen får vite om Herlofsen. Psykiateren har vært knyttet til Forsvaret siden 1986, og er blant dem i Norge som har best kjennskap til FN-veteran-enes plager.

Herlofsen mener NorMedUnit/UNIKOM var et veldig annerledes oppdrag, og han er svært kritisk til måten veteranene er blitt behandlet på.

— Oppdraget hadde karakter av å være så traumatiserende at noen av deltakerne ville ta skade av det. Likevel var det ingen systematisk helsekartlegging av dem, sier Herlofsen, som behandler fem av de 50 UNIKOM-deltakerne i dag.

— Alle har plager som stemmer overens med golfsyndromet.

DETTE ÅRET danner Gunnar Roger Johansen og en del andre veteraner en kameratstøtte-gruppe. Der kan kolleger fra utenlandsoppdrag komme og prate med likesinnede. Tiltaket blir så populært at de bestemmer seg for å gjøre det formelt. Høsten 2006 oppretter de SIOPS. Bokstavene står for «Skadde i internasjonale operasjoner». Veteranene gjør det fordi de er misfornøyd med jobben FN-veteranenes Forbund gjør, og for å bli en stemme i samfunnsdebatten. De får sine egne hjemmesider.

Og henvendelsene strømmer på.

Hjemme i Stokke printer Johansen ut et ark fra internett. Der står det hva posttraumatisk stressyndrom er, og hvorfor folk som har det oppfører seg så asosialt, aggressivt og merkelig.

Så går han rundt i området og deler det ut til naboene sine.

I Oslo lager Trond Blankvandsbråten et tilsvarende brev. Og i neste familieselskap gir han det til alle som kommer.

Det er dette de har slitt med. Dette er grunnen til at alt har vært så vanskelig i alle disse årene.

JANUAR 2007. Trond Blankvandsbråten bestemmer seg for å starte medisinsk rehabilitering, for å se om han kan komme seg tilbake i normalt yrkesliv, eller kvalifisere for uføretrygd.

Gamle papirer blir hentet frem, journalen hans blir åpnet igjen.

Der ligger bomben. Allerede i 1995, da Blankvandsbråten ble erklært uskikket til å dra på nytt FN-oppdrag, skrev legen at han etter alt å dømme lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD). 16 år etter avreise til Golfen den gangen får altså Blankvandsbråten vite hva som trolig feiler ham. Senere får han bekreftet det han har hatt mistanke om så lenge: Blankvandsbråten lider også av golfsyndromet.

Det verste er aldri å vite helt nøyaktig hva utenlandstjenesten har gjort med ham. Hva som egentlig har skjedd.

— Jeg vet aldri hvordan jeg er når jeg våkner, forteller han.

I AUGUST 2007 blir en rapport om FN-veteranenes økonomiske rettigheter avgitt til Forsvarsdepartementet. I rapporten utarbeidet av en arbeidsgruppe med representanter fra fire departement, Politidirektorat og Forsvarsstaben, står det:

_«Det er ikke gjennomført grundige, systematiske kliniske undersøkelser med tilstrekkelig lang observasjonstid av personell som har deltatt i risikofylte internasjonale fredsoperasjoner ... Forsvaret har pr. 1. juni 2007 til behandling ca. 50 krav om erstatning for økonomisk tap oppstått pga. psykiske skader etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Tre diagnoser er fremtredende i sakene dep. behandler:

PTSD, depresjon og angst, ofte i sam-spill ...»._ Rapporten slår blant annet fast at det er behov for å styrke veteranenes rettigheter, og praksisen for erstatning ved psykiske senskader beklages.

11. OKTOBER 2007. Britiske krigsveteraner jubler. Etter svært lang og følelsestung debatt godkjenner det britiske Forsvars-departementet golfsyndromet som sykdomstilstand. I 16 år har de nektet for at det finnes en slik lidelse. Nå har de snudd, etter kraftig påtrykk fra veteranenes organisasjoner og fra medlemmer av Underhuset.

Forsvarsminister Lord Drayson står frem som skamfull etter avgjørelsen.

— Vi har ikke behandlet denne saken særlig bra helt fra begynnelsen. Vi beklager dette så mye, sier han.

Vedtaket er viktig for alle de tusen soldatene som var i Irak i 1991, mange av dem kom hjem med store problemer.

I Norge blir nyheten fra Storbritannia knapt omtalt.

OSLO, SENT I NOVEMBER 2007. En norsk soldat er drept i Afghanistan. 48 år gamle Trond Blankvandsbråten sitter i sofaen i Sofies gate og forteller hvor sterkt slike ting virker på ham. Han forteller at han begynte å gråte da han så båren komme til Gardermoen.

Så kommer tårene tilbake.

— Jeg skjønner så jævla godt hvordan medsoldatene har det, sier han.

Blankvandsbråten er 40 prosent uføretrygdet nå, med diagnose posttraumatisk stressyndrom.

Fremdeles er det et helvete å ta trikken. Å ta tog går greit, men han må sitte slik at han har full oversikt over hele vognen. Helikoptertraseen til Ullevaal sykehus går rett over Sofies gate, og hver gang det kommer et helikopter, gjenopplever han syketransportene fra Irak.

— Alt dette må jeg jobbe med. Jeg må jobbe meg tilbake til samfunnet som ei bikkje.

STOKKE, PÅ SAMME TID. I et lite, gult hus ved reiser en røslig kar på 51 seg fra stolen sin, han skal hente noen bilder, har han fortalt oss. Han blir stående en liten stund, tenker seg om.

— Hva var det egentlig jeg skulle nå? spør Gunnar Roger Johansen.

Johansen er bitter. Ikke først og fremst på Forsvaret, men på politikerne.

— For noen hyklere. Når du reiser ut på oppdrag, soler de seg i glansen. Når du kommer hjem, sparker de deg i ræva, sier Johansen.

I hyllen ved siden av sofaen står krigsfilm-ene hans. Noen ganger kan han sitte her hele natten og se på «Band of Brothers».

— Jeg ser ikke krigsfilm for å se blod og gørr, men for å kjenne følelsen av samhold igjen. Jeg kan gå helt inn i et bilde, høre lyder, kjenne lukter. Det er helt spesielt.

NITTEDAL, SAMME TID. Over fjernsynet i den mørke stuen flimrer tekst-TV side 628, dagens børskurser. Det er dette Lasse Slettvoll prøver å leve av nå. Kjøpe og selge aksjer i det små, hjemmefra.

45 år gamle Slettvoll forteller om oppdraget i Irak, tar pauser, kniper øynene hardt sammen før han fortsetter.

Han har hatt seriøse mareritt i tiden etterpå, sier han. Han har flere ganger prøvd å ta seg sammen, men han merker at han trekker seg veldig mye tilbake.

— Jeg foretrekker å ha det stille og rolig rundt meg. Det har bare blitt sånn, forteller han.

DET ER DESEMBER 2007. Julestemning i Stav-anger. Bak en halvliter på en bar sitter 50 år gamle Jan Otto Gamst og forteller om sine opplevelser i NorMedUnit/UNIKOM. For aller første gang.

Så drar han frem en bærepose, tar forsik-tig ut et lite bilde. Det er diktet fra Dagblai 1993. Det er gulnet, men svært leselig:

«Noreg og FN takkar dykkar, sa dei, og gjekk fra oss, me var blitt dei, dei sivile, dei andre. Men dei tok ikkje vekk dei raude draumane våre, einsemda eller lengten, minna. Dei tok ikkje vekk at me var framande i vårt eige land». Står det i siste vers.

— Det sier alt, sier Gamst. Det er mye han har glemt, men diktet sitter spikret. Og hver gang han kjører for å besøke sin mor i Egersund, skanner han hele tiden området rundt riksveien for snikskyttere.

— Det skjer helt automatisk. Det sitter fast baki her, sier han, og peker mot bakhodet.

Og Gamst husker kameratene sine, spesi-elt han som var med der ute i ørkenen.

— Hvordan går det egentlig med Tore Møller? Spør han.

DET ER MØRKETID hjemme hos Tore Møller i Bjerkvik, 26. november 2007. Midt på stue-gulvet står en gammel stråleovn. Fra huset sitt i Vassdalveien kan Møller så vidt skimte over mot Elvegårdsmoen leir. Militærleiren plager ham.

— Du skal høre når de tar laus, sier han. På det verste har han våknet i stående stilling ved sengen sin etter skuddsalvene fra leiren.

På reolen står portrettbildet av den 22 år gamle Tore Møller i FN-uniformen. Han ser ung, frisk og uskyldig ut. Han sluttet allerede 2. året på maskin- og mekanikerlinjen. I militæret tok han sanitetstjeneste. Fikk senere jobbe litt som røntgenassistent på Narvik sykehus. En dag åpnet det seg en ny mulighet. Forsvaret trengte folk til sanitetsoppdrag i Golfen.

Han er blitt 39 år nå. Klarer seg tålelig bra om dagen. Passelig dose med medisin i kroppen.

— Jeg har uran i kroppen også, riktignok små mengder, men ...

Da han ble testet medisinsk, 16 år etter tjenesten, lå uranverdien helt i øvre sjikt av det som er normalt å ha i menneskekroppen.

— Jeg vil ha fakta på bordet. Om alt jeg er eksponert for, alle prøver som er tatt, vaksiner som er gitt, sier Tore Møller.

Han er bitter på Forsvaret.

— De har kontaktet meg cirka hvert tredje år, fem ganger i alt, tror jeg. Sikkert bare for å sjekke om jeg er i live. Erstatningssak? Gi meg heller livet. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, at det var et Tsjernobyl jeg reiste ned til, så hadde jeg aldri reist, sier han.

HAN ER RASTLØS. Klarer ikke å sitte i ro. Bykser bort til CD-spilleren. Han spiller av et lydopptak fra Golfkrigen, fra noe han kaller «Desert storm radio». Rasling og tung pust høres. Det er Tore som tar på seg verneutstyret.

Katten hopper skremt opp i fanget hans. Gassalarmen fra Saudi-Arabia fyller hele huset. Får håret til å reise seg.

Lyden av krig.

Slik har de det i dag

Arne Heggestad (41), Stryn. Bilmekaniker/sjåfør i UNIKOM 1, vedlikeholdsarbeider i Nordsjøen i dag: Jeg føler meg frisk. Ingen psykiske reaksjoner. Det som reddet meg der nede, var at jeg ikke forsto hva de mineskadede irakerne sa, hva de uttrykte om redsel og smerte. Men jeg vil ikke i dag være eplekjekk og si at dette tålte jeg greit. Brått kan det være min tur ...

Tom Stensgard (43), Asker. Kokk i UNIKOM, prøver å starte eget firma i dag: Jeg meldte meg ut i flere år, emigrerte til Sverige. Folk trodde jeg var død. Tøffest var det å komme hjem. Å oppleve at ingen brydde seg. Jeg sover bare tre–fire timer om natten. Har hodepine hver dag. Korttidsminnet er utrolig dårlig. Jeg fungerer ikke sosialt. Men jeg ville ikke innrømme noe. Først for noen måneder siden begynte jeg snakke om problemene mine.

Lars Ulvestad (46), Lillehammer. Tannlege i UNIKOM og tannlege i dag: Jeg er glad jeg overlevde smellet i Doha. Redselen satt i en stund etterpå. Da jeg kom hjem så var det en total stillhet fra Forsvarets side, jeg hadde forventet at de fulgte opp, men de var ikke interessert i å finne ut hva vi ble eksponert for.

Geir Helleve (48), Voss. Sjåfør i UNIKOM, vaktmester og ambulansesjåfør i dag: Korttidsminnet er borte. Jeg verker i leddene. Har fått diabetes. Alt har vært så hemmelig rundt dette oppdraget, hva vi ble utsatt for. Merkelig at så mange sliter med hukommelsen. Tilliten til Forsvaret er borte. Folk skjønner ikke hva vi har vært ute for, de tror det bare var et FN-oppdrag, liksom, ikke krig, nesten ferie...

Øystein Bårdvik (71), Steinkjer. Lege og kirurg i UNIKOM. Pensjonist i dag: Da jeg kom fra Irak, tok det to år før jeg ble kvitt angsten for miner. Men det henger igjen. Selv i dag kan jeg gå ute i skogen og plutselig stoppe opp – fordi jeg er redd for at det skal ligge miner der.

Dagfinn Rian (65), Trondheim. Feltprest i UNIKOM, jobber ved NTNU i Trondheim i dag: Dette var en slitsom kontingent. Og de fleste som har fått problemer, har vært ute flere ganger. Da er spørsmålet: Hvor mange ganger skal folk få dra ut på oppdrag? Slik det har vært til nå har Forsvaret drevet rovdrift på personell i utenlandstjeneste. Mange kjenner ikke til noen annen tilværelse enn dette. Så det er lov å spørre: Hva er det egentlig vi har vært med på?

Hanne Bergo (46), Oslo. Bioingeniør i UNIKOM. Jobber i GE Healthcare i dag: Jeg har to sønner selv, på 21 og 23 år. En av dem vurderte å dra til Afghanistan. Og det var vanskelig for meg. For jeg ønsker ikke å utsette dem for det. Vi kan på en måte ikke overstyre dem heller. Men vi kan fortelle dem at dette ikke er noen lek. Vi må kunne fortelle dem at de kan bli gjort til drapsmenn, at det kan dø folk mellom hendene på dem. Det er slike ting Forsvaret ikke vil snakke om.

UFØR: Men Tore Møllers advokat får melding fra Statens Pensjonskasse om at de «ikke kan se at det foreligger ulykkesmoment i saken ...»
HÅVARD NJELLAND
VAKSINENE: Farlig cocktail?
Bjelland, Håvard
DIKTATORENS ANSIKT: «Saddam-penger» var en ettertraktet suvenir blant UNIKOM-deltakerne.
Sævig Rune
SPOR: Rester av klasebombe hjemme hos Tore Møller.
Bjelland, Håvard
MINNER: Et hjem med minner etter utenlandstjeneste.
Bjelland, Håvard
IKKE SVAR: Tore Møller lurer på hva vaksiner og DU-ammunisjon gjorde med helsen hans.
HÅVAD BJELLAND
FN-FLAGGET: Et lite Irak-minne.
Sævig, Rune
GLAD FOR OPPDRAGET: Randi Sørlie og Erik Lea traff hverandre i UNIKOM i 1991. Åtte år senere ble de gift.
Sævig, Rune
VARMEN VAR HEFTIG: Vossingen Geir Helleve fikk godkjent en tropehatt som FN-hjelm.
Sævig, Rune
NAVNELISTEN: De 67 heltene i UNIKOM 1.
Bjelland, Håvard
DIKTET: Fra Dagbladet. Gamst kan det utenat.
Sævig, Rune
GAMST I DAG: Det går så langsomt. Du merker nesten ikke at det skjer noe med deg, sier han.
Sævig, Rune
DEN GANG: Johansen i 1991.
Bjelland, Håvard
JOHANSEN I DAG: - Det er for ille at vi må gå til rettssak for noen usle kroner, sier han.
Bjelland, Håvard
FILMENE: Krigsfilm er terapi for Johansen.
Bjelland, Håvard
MERKET: Bilmekaniker Arne Heggestad tok imot døende i ørkenen. - Jeg vil ikke si at jeg tålte dette greit. For brått kan det være min tur, sier han i dag.
Sævig Rune
«BLANKVAND» I DAG: Etter mange år med angst og sykdom er Trond Blankvandsbråten 40 prosent ufør. - Jeg må jobbe meg tilbake som ei bikkje, sier han.
Bjelland, Håvard