Moren lobotomert av norske leger

Les også: Tyskerjentenes livslange straff | «Åndssvake» tyskerbarn skulle i fangeleir
De brøt ingen lov | Hvor mange var de egentlig? | 599 kvinner i Bergen mistet statsborgerskapet | Rettsstat på prøve | Gitt vekk i BT-annonse

Så er det gjort. På en liten papirbit har Gudrun, en 24 år gammel mor, gitt tillatelse til at sønnen Hans, en lubben liten fireåring, skal bortadopteres.

HUN ER TYVE ÅR når hun møter den tyske soldaten Hans. Hun har rundt, blidt ansikt, han er blåøyd og en av mange soldater som bor i tyskernes leir i den lille bygden i Hordaland, der Gudrun har vokst opp og har familien sin.

Det er krig. Det blir kjærlighet. Og når Hans sendes til Østfronten, blir Gudruns voksende mage stadig tydeligere. Familien ber henne kvitte seg med barnet. Gudrun forlater hjembygden. Hun er alene. Hun drar til Bergen.

DE TELLER MELLOM 10.000 og 12.000. De ble kalt skammens barn, bærere av arvesynden. De var sønner og døtre av norske kvinner og tyske soldater.

1944 er bare et par dager gammelt når Gudrun føder en gutt. Hun har søkt tilflukt hos Lebensborn, på Heim Hurdal i Akershus, sammen med mange andre norske kvinner som venter barn med tyske soldater. Tyskerne vil sikre seg rasemessig kontroll og gode ariere - hos Lebensborn får jentene gratis klinikkopphold og forholdene lagt til rette, slik at aborter av barn av «godt blod» unngås. Krigstapet av tysk blod skulle kompenseres av «rasemessig verdifulle barn» fra Lebensborn i okkuperte land. «Jeg har absolutt til hensikt å stjele germansk blod der jeg kan finne det», uttalte Himmler.

MOR OG BARNS «raserenhet» slo SS fast med apparater som målte hodets størrelse og form, samt slektsregistre. «Nicht wertvolle», ikke verdifulle, barn som var kidnappet fra okkuperte land i Øst-Europa, ble i beste fall overlatt til seg selv, i verste fall sendt til gasskamrene.

Ingen land utenfor Tyskland hadde flere Lebensborn-hjem enn Norge. Blonde, blåøyde, ariske norske barn passet nazistenes ideal. De norsk-tyske barna risikerte ikke å bli sendt til gasskamrene. Men de ble testet og målt, og de «rasemessig beste» som mødrene friga for adopsjon, skulle sendes til Tyskland, der de skulle «fortyskes», med nytt navn, ny identitet og nye foreldre. De skulle bygge den ariske rase. Resten kunne bortadopteres i Norge.

Hele 800 barn fødes inn i nazisystemet i Hordaland, det er nesten like mange som i Oslo, som har tre ganger så mange innbyggere. Ikke i noe fylke fødes det færre barn enn de 55 Lebensborn-barna som fødes i Sogn og Fjordane.

- I motsetning til det som gjerne er oppfatningen, var ikke Lebensborn et avlsprogram, presiserer Kåre Olsen, historikeren som er en av dem som i Norge vet mest om tyskerjenter og barna deres.

GUDRUN KALLER BARNET Hans, etter faren. Noen uker etter fødselen overføres babyen fra Hurdal til Kinderheim Stalheim, det staselige hotellet på Vossestrand som tyskerne har dekorert med motiver fra brødrene Grimms eventyr. Det er usikkert om Gudrun følger med tilbake til Vestlandet.

Mye er uklart rundt tyskerjentene og barna deres. Men ett arkiv var ført med tysk grundighet: Lebensborn-arkivet.

Hans er ett av rundt 8000 norsk-tyske barn som under krigen registreres av Abteilung Lebensborn. Han er også et av de 1200 av barna som fødes på de ti Lebensborn-hjemmene i Norge under krigen. I to år bor den vesle gutten på Kinderheim Stalheim. Deretter ender han på Moldegård på Os, hvor 85 av de 500 barna som ved krigens slutt ikke hentes fra hjemmene, blir plassert.

I mange år er Gudruns mål å få sønnen tilbake. Hun vil hente ham når hun gifter seg med sin norske forlovede, forteller hun. I 1948 går hun likevel med på at det er til barnets beste å adopteres bort. Hun får ikke vite hvem gutten hennes ender hos, men ber dem om å få et foto av gutten. Nyttårsaften 1948 formaliseres adopsjonen.

TYSKERJENTEN GUDRUN drar aldri tilbake til hjembygden, men flytter mellom hushjelpposter i Bergen, Oslo og Stavanger. Hun er urolig, redd og plaget - og i 1950 blir det for mye for henne. Hun blir innlagt på psykiatrisk, først på Ullevål sykehus, så på Gaustad. I journalene er det notert at hun har «ett levendefødt barn, gutt», og at hun forteller at det er «et så nydelig barn».

Seks år etter forholdet til den tyske soldaten, omtales hun som «tøs», hun beskrives som «arbeidsom, dyktig, ordentlig, men mannfolkgal». Tyskerjenten får også spørsmål om seksuell tilfredsstillelse.

Gudrun får diagnosen schizofreni, blir suicidal. Journalen viser at hun på et tidspunkt får 42 elektrosjokk. 29. november 1951 ber legene Gudruns familie om lov til å lobotomere. Hun er 28 år, har en bortadoptert sønn på syv, og tre uker før jul blir hun lobotomert på begge sider av hodet.

I ukene etter noteres det i journalen at Gudrun er slapp, febril og ynker seg. Det renner «blodvann og maserert hjernevev» fra såret på høyre side, men det kommenteres i journalen at legene ikke finner det verdt å undersøke henne.

Dagen etter, 15. desember, klokken 05.20 om morgenen, dør Gudrun.

ETT ÅR INN I FREDEN, i mai 1946, hentet Hans´ adoptivforeldre en liten, lubben gutt fra barnehjemmet Moldegaard. De tar ham med til fjellgården. Først i 1948 bestemmer paret seg for å beholde ham. De er strenge, men han har det godt.

Han er tolv år og blir ertet, en skolekamerat ber ham plutselig dra seg til Tyskland, «der han hører hjemme». Hittil har foreldrene fortalt at han ble funnet etterlatt på en trapp. Nå forklarer de Hans at «moren din var en hore, faren din et svin».

I dag bor Hans Solberg fremdeles på gården adoptivforeldrene hentet ham hjem til.

Når adoptivfaren dør i 1987, finner Hans den lille papirlappen der Gudrun sender sin sønn en siste hilsen, og ber adoptivforeldrene om et bilde. Og i 1990, etter at han er blitt enkemann, begynner Hans letingen etter sin biologiske familie.

- Jeg hadde fått vite at moren min ikke ville vite av meg, og hadde følelsen av å ikke være god nok. Kan hende ventet jeg så lenge fordi jeg hadde skjøvet det langt bak i hodet.

ETTER EN ÅRELANG arkivjakt, har Hans dannet seg et bilde av moren han aldri kjente. Han er ikke i tvil om at hun ble presset til å gi fra seg barnet, og at behandlingen hun fikk som tyskerjente bidro til de psykiske problemene.

- I journalen går det igjen at hun refererer til sønnen som er satt bort.

I likhet med mange andre opplever han det som vanskelig å få tilgang til egne papirer, og dermed også egen historie.

- Min mors historie har fulgt meg hele livet; spørsmål rundt hva som skjedde med henne, og hvorfor. At historiene er hemmeligholdt, er like mye de norske adoptivfamilienes skyld; veldig mange har fått beskjed om å glemme og fortrenge. Men jeg reagerer på den totale fornektelsen av ansvar fra norske myndigheter, mange er blitt hundset på skole og hatt store vanskeligheter i oppveksten, uten at det offentlige har tatt ansvar.

- Jeg er blitt nektet tilgang på opplysninger jeg har hatt rett på, mappene som omhandler mine foreldre. Det er jeg ikke alene om.

EN TYSK PRIVATDETEKTIV finner Hans sin tyske halvbror. Hans blir fremdeles rørt når han forteller om deres første samtale. Nå ferierer han stadig hos halvbroren og hans familie i Berlin. Han var tre år for sent til å finne faren sin i live. Gudruns tyske soldat, Hans´ far, døde i 1987.

Hans er ikke bitter, verken på adoptivforeldrene eller Gudrun, eller hennes familie, som han har god kontakt med.

- Hun hadde ikke noe valg. Hun måtte benytte det apparatet som tyske myndigheter la opp for kvinner i hennes situasjon. For å sikre seg selv, og for å sikre meg.