Årsaken til Arbeiderpartiets dårlige valg tidligere i høst må tilskrives at politikken ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens samfunn. På mange måter er man blitt hengende igjen i gårsdagens samfunnsanalyser og løsninger, samtidig som Ap har latt de andre partiene sette dagsorden, skriver David R. Doublet, leder i Arbeiderpartiets universitetslag. Høstens kommune— og fylkestingsvalg er oppsummert som et faresignal for Det norske Arbeiderparti. Dette gir foranledning til spørsmål som: Er det store majoritetspartiet i norsk politikk i dette århundre i ferd med å miste sitt solide fotfeste som en samfunnspilar? Er partiet redusert til et 20 prosent parti som aldri mer vil kunne regne med å ha regjeringsmakten alene? Er den sosialdemokratiske æra over i Norge? Som tiltak mot denne trenden formuleres behovet for en modernisering av det som en gang var en ørn i norsk politikk. Moderniseringsdebatten er så langt først og fremst kommet til uttrykk i diskusjonen om partiets leder. I den forbindelse hevdes det først og fremst utenfor partiet, men også av partifolk, at Thorbjørn Jagland er lite egnet til å være partileder. Han mestrer ikke mediene. Jens Stoltenberg overgår ham når det gjelder medietekke. Og derfor skulle tiltaket være enkelt; skift leder.

*** Nei til kontant-støtten er ingen «sexy» sak** Resonnementer av denne type reduserer moderniseringsdebatten til et spørsmål om medietekke eller ei. Politisk er dette et blindspor. Moderniseringsdebatten må først og fremst dreie seg om politikkens innhold. Når det politiske innholdet er utformet, får man arbeide med formen, men politikken blir til sjuende og sist ikke annerledes om det er Stoltenberg eller Jagland som presenterer den. Årsaken til Arbeiderpartiets dårlige valg tidligere i høst må tilskrives at politikken ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens samfunn. På mange måter er man blitt hengende igjen i gårsdagens samfunnsanalyser og løsninger, samtidig som Ap har latt de andre partiene sette dagsorden. Dette kommer klart til uttrykk i lederdebatten, som bl.a. har vært lansert av Carl I. Hagen siden siste stortingsvalg. Når tillitsmenn også i Ap går ut med sterkt engasjement i en lederdebatt midt under valget, er ikke dette uttrykk for annet enn at man lar Frp sette agendaen for den «politiske» debatt i Ap. Oppbyggingen og videreutviklingen av velferdsstaten har stått sentralt i Arbeiderpartiets politiske programmer i ulike epoker. Frihet, likhet, rettferdighet og solidaritet har utgjort basisfundamentet for den sosialdemokratiske politikk. Velferdsoppgavene har vært konkretisert som enhetsskolen, utbygging av et sosialt rettferdig helsevesen, inntektsutjevning og sosiale og trygdeordninger som kan skape trygghet for den enkelte. Sammenlikner man det norske samfunn i dag med femtiårenes Norge er der ingen tvil om at forbedringene har vært radikale. Rent generelt har folk det bedre i dag enn den gang. Det betyr imidlertid ikke at velferdsstaten som politisk program er overflødiggjort. Ser vi på det politiske ordskifte så har dette mer og mer dreid seg om enkeltsaker: Enerom for eldre, kontantstøtte, barnehageutbygging, seksårsreformen, piggdekkavgift o.l. Politikken er blitt saksorientert. Den saksorienterte politikk har endret den politiske debatt til en prioriteringsdebatt: Skal vi prioritere barnehager eller skal vi prioritere eldre som har slitt for samfunn og som gjerne er forutsetningen for dagens velstand. I panoramaet av saker skyves ideologiene i bakgrunnen. Nøkkelen er å finne den mest «sexy» sak som man kan drive valgkamp på. «Nei til kontantstøtten» er ingen «sexy» sak. Den har liten appell og virker direkte frastøtende fordi konsekvensen er at man tar goder fra en gruppe mennesker. På dette punkt har regjeringen fanget Arbeiderpartiet i sin egen retorikk -- og det er alltid vanskeligere og mindre fengende å si nei enn ja. Det betyr imidlertid ikke at standpunktet «nei til kontantstøtten» er galt. Men konflikten må løftes opp på det ideologiske plan der den hører hjemme, nemlig som et spørsmål om kvinners deltakelse i arbeidslivet eller ikke. Politisk representerer mellompartiene, høyrepartiene og Arbeiderpartiet tre regjeringsalternativer tuftet på tre ulike ideologier. Mellompartienes «blokkuavhengighet», med sitt ideologiske fundament i Verdikommisjonen, utgjør det reaksjonære alternativ i den forstand at formålet er å skru samfunnsutviklingen tilbake f.eks. når det gjelder familiestruktur; mor tilbake til kjøkkenet, begrensning av homofiles rettigheter o.l. På den andre side er mellompartiene troverdige forsvarere av sentrale velferdsstatlige verdier. Mot dette står på den ene side høyrepartienes liberalisme, hvor det fremheves at enhver har ansvar for sin egen hverdag og fremtid, noe som kommer bl.a. til uttrykk i deres kritikk av enhetsskolen som en «utdannelse som hemmer de flinkeste på bekostning av alle».

*** De ideologiske skillelinjene utydeliggjøres når debatten fokuseres på enkeltsaker** I forhold til disse to alterna-tiver er Arbeiderpartiets anliggende på den ene side et forsvar for og en videreutvikling av velferdsstaten hvor samfunnet skal ha ansvar for alle, og hvor målsettingene er å kompensere sosial og økonomisk ulikhet med særtiltak for utsatte grupper, og hvor utdannelse ikke skal være forbehold de velstående; og på den annen side et forsvar av sosial likeverd for kvinner, innvandrere og svake eller marginale grupper. De ideologiske skillelinjene utydeliggjøres når den politiske debatt kun fokuseres på enkeltsaker hvor f.eks. Arbeiderpartiet har sammenfallende synspunkter med mellompartiene eller høyrepartiene. Sammenfall i syn på enkeltsaker betyr nødvendigvis ikke et ideologisk sammenfall. Der er f.eks. ulike ideologiske motiver som ligger bak Frps og Arbeiderpartiets satsing på IT-Fornebu, og på Aps og KrFs alkoholpolitikk til tross for at standpunktene som sådanne tidvis kan fremtre som sammenfallende. Moderniseringen av sosialdemokratiet ses ofte i sammenheng med at man kan gå inn for private løsninger på områder som tidligere var klart definerte offentlige oppgaver. Private løsninger er ikke i seg selv uttrykk for noen modernisering, men kan i noen sammenhenger fungere som et effektiviseringstiltak. Kampen for privatisering av skole, helsesektor, trygdeordninger o.l. har imidlertid ingenting med effektivisering å gjøre. Det er derimot å akseptere høyrepartienes løsninger på konkrete samfunnsmessige oppgaver. Løsninger av denne art kan ikke bare ses i effektiviseringens og kostnadsbesparelsens lys. Fokus må ligge på fordeling og omfordeling av godene -- dvs. hvorledes skal man sikre en sosial rettferdig fordeling. Det gjør man ikke ved å la forsikringsselskapene overta folketrygden eller ved å la høyrepartiene ødelegge skolen med tukt og disiplin og ved å la livssynsgrupper og velstående foreldre kjøpe seg ut av det offentlige skolesystem med subsidier hentet fra et hardt belastet offentlig skolebudsjett. Velferdsstaten omfatter ikke bare rettferdige ordninger for dem som produserer, den omfatter også rimelige ordninger og rettigheter for samfunnets konsumenter. Arbeiderpartiet må ha blikk for at mennesket i den moderne velferdsstat ikke bare er produsent eller arbeider, han eller hun er også konsument. Det å ha tilgang til varer og tjenester på andre tidspunkt enn når man selv er i produksjonen, er et vesentlig trekk ved den moderne velferdsstat. Fagbevegelsens fokus er primært på individet som produsent. I så måte må fagbevegelsen og Arbeiderpartiet ha ulike perspektiver på virkeligheten og dermed også ikke alltid sammenfallende interesser i hvorledes politikken skal utformes.

*** Sosialdemokratisk politikk er mer enn å være produsentenes talsmann** Båndene mellom fagbevegelsen og Ap har tradisjonelt vært meget tette. Etableringen av velferdsstaten er et resultat av dette samarbeidet. Båndene bør fortsatt være der, men på en annen måte enn tidligere. Krav om kortere arbeidstid er legitime krav i seg selv, men det er ikke sikkert at disse kravene skal virkeliggjøres ved tilsvarende kortere åpningstid i forretninger og ved offentlige kontorer, eller organiseres vedhjelp av Brustad-buer for den saks skyld. Sosialdemokratisk politikk er mer enn å være produsentenes talsmann. Konkret betyr det at Jagland bør frigjøre seg fra Hågensen når de praktisk politiske løsninger utformes. Nivået på den norske velferdsstat er rimelig høyt. Den har gitt grunnlag for frihet til individuell utfoldelse for store deler av folket. Et forsvar av velferdsstaten er først og fremst å sikre disse mulighetene for fremtiden. Ved å redusere den politiske debatt til en prioriteringsdebatt settes ulike grupper og interesser opp mot hverandre, som f.eks. skole eller aldershjem, eldre eller ungdom. Her må man se på totalløsningene og ikke gjøre som høyrepartiene og prioritere de eldres ene-rom når unge mennesker ikke har råd til å skaffe seg tak over hodet. I den sammenheng har det alltid vært, og vil alltid være et vesentlig element for Arbeiderpartiet at prioriteringen skal skje på grunnlag av solidaritet og rettferdighet. Den aktuelle tofrontskrigen Arbeiderpartiet befinner seg i med mellompartiene og høyrepartiene, vinnes neppe ved utelukkende å fokusere på produsentenes krav og behov. Her må man finne løsninger som kommer de brede lag til gode og som i minst mulig grad har karakter av å være «nei»-løsninger.