I grunnen er det enkelt. De to mest profilerte på SVs venstreside, Audun Lysbakken og Ingrid Fiskaa, fikk tilbud om, men sa nei til å være med i regjeringsapparatet. De vil slippe ansvar for de harde kompromissene og ha ryggen fri til å kritisere statsrådene, sier deres kritikere.

Men vi snakker ikke om overflatiske markeringspolitikere. De er respekterte, og på sikt kan begge tenkes som partileder. Unge er de også, under 30.

Etter fire vellykkede år på Stortinget er Lysbakken den største stjernen av dem. Og han står så langt til venstre i partiet at han ikke trenger si noe en gang. Kristin Halvorsen kvepper til bare hun ser ham.

27-åringen mistet sin stortingsplass fra Hordaland, men er alt på tale som ny nestleder i partiet etter Øystein Djupedal.

Ingrid Fiskaa har også en høy stjerne. Hun sitter i sentralstyret, og har tidligere vært leder av Sosialistisk Ungdom.

At de to ikke er med på SVs regjeringslag, er et sterkt signal nedover i partiet. Alle aktive medlemmer, partiledelsen ikke minst, aner hva som kommer straks det butter imot i regjeringen. De to har likesinnede også i stortingsgruppen.

«Høyreside» hele veien

Av SVs fem statsråder, kan kun miljøvernminister Helen Bjørnøy forsvare et raddisstempel hos den krevende juryen på SVs ytre venstre. Hun har med seg statssekretær Henriette Westhrin, som heller ikke assosieres med noen «høyreside». Westhrin har dessuten solid standing i miljøbevegelsen.

Ellers er det «høyreside» hele veien. Finansminister Kristin Halvorsen og kunnskapsminister Øystein Djupedal utgjør partiledelsen og har hovedansvar for regjeringskompromissene med Ap og Sp. Fornyelsesminister Heidi Grande Røys har den farlige merkelappen «EU-tviler» hengende ved seg. Og utviklingsminister Erik Solheim er nesten hemningsløst kontroversiell. I sine ti år som SV-leder lå han nesten konstant i krig med store deler av eget parti. Hvordan han kunne bli gjenvalgt så ofte er det i dag ingen som egentlig kan svare på.

Blant statssekretærene som til nå er utnevnt er det heller ingen som tydelig hører hjemme på SVs venstreside. For fleres vedkommende, snarere tvert imot.

Ledelse er høyrevridd

Innad i SV snakker de fleste om høyre— og venstreside med høy grad av innforståtthet. Før var distinksjonen også relativt lett å forklare for utenforstående. Skillet gikk mellom dem som sa bastant nei til EU og EØS og dem som var alt fra avslappede nei-folk til ja-folk, tilsvarende for NATO, markedskrefter og å søke regjeringsmakt.

I dag er de tre første spørsmålene av ulike grunner lite aktuelle, selv i SV. Og offisielt står partiet samlet bak regjeringsprosjektet.

Derfor koker det ned til at de som sitter i eller assosieres med partiledelsen er en slags «høyreside»; de har ansvaret for å utøve praktisk politikk, noe som i seg selv har en tendens til å besudle prinsipielle og ideelle standpunkter.

I forlengelsen av dette kommer naturligvis at oppslutningen om regjeringssamarbeidet ikke er så solid som den i dag fremstår. Mange venter bare på en anledning til å lufte sine frustrasjoner.

Stor fallhøyde

Og den kan komme fortere enn noen aner. Hvor lenge går det før journalistene begynner å kjede seg i en situasjon der regjeringen har flertall og Stortinget mister mye av sin betydning?

Valgresultatet tatt i betraktning, har SV fått nesten sensasjonelt god uttelling i statsrådkabalen. Flere av ministeriene er tunge, og alle gir god anledning til profilering. Og nesten alle gir statsråden en solid fallhøyde.

Som kvinnelig finansminister, har Kristin Halvorsen en suveren sjanse til å bygge seg opp. Hun er garantert kontinuerlig oppmerksomhet og blir sikkert populær utad, slik finansministere gjerne blir. Men innad i regjeringen, for ikke å snakke om i SV, skal hun si nei til mange gode formål. Alle vet hva det betyr.

Som kunnskapsminister får Øystein Djupedal stort ansvar, ikke minst for å få gjennom politikk på et kjerneområde for SV. Han kan lykkes - og mislykkes.

Lett for Solheim, heldigvis

Miljøvern er også sentralt for SV. Helen Bjørnøy skal overse, men bare delvis ha innflytelse over, oljeboring i Barentshavet og bygging av gasskraftverk. Det er utfordring nok. I tillegg må hun utforme en offensiv miljøpolitikk på nye områder. Forventningene overgås bare av miljøbevegelsens evne til å lage støy.

Heidi Grande Røys, stakkar, får ansvar for fornyelse av offentlig sektor og for konkurransepolitikk. Dette er ikke nettopp hjertesaker for SV, noe som blir hennes problem. Dessuten skal hun være sjef for den siste varianten av rare navn, «Fornyelsesdepartementet» lyder jo som et revynummer i seg selv.

Heldigvis for alle impliserte, Erik Solheim får det lettest. Han er godt kvalifisert for jobben som utviklingsminister, og den blir det neppe vanskelig for ham å gjøre det godt i. Solheim må bare ikke ta seg vann over hodet.

Fruktbart press?

Med smil og jubel marsjerer SV ut på ferden. Det finnes bare en måte å komme helskinnet gjennom fire år på, og det er å gjøre det så skarpt at det ikke er grobunn for kritikk. I beste fall kan en flink, utålmodig opposisjon legge et fruktbart press på ledelsen.

Det er Kristin Halvorsen klar over, og her ligger også et reelt håp for SV: Alle statsrådene er dyktige, fire av dem er dessuten erfarne og profilerte. Også i korpset av statssekretærer finnes det solide navn.

Bråk er ikke til å unngå, men det er ikke sikkert det går helt galt av den grunn.

POTENSIAL: Kristin Halvorsen vet at det ikke skal mye til før SVs venstreside slår hardt til. Den situasjonen har et stort potensial - både negativt og positivt. FOTO: ERIK JOHANSEN, SCANPIX