VI LIKTE IDEEN bedre og bedre. Nå leveres jo det meste av eldrematen fra et storkjøkken og ryktene vil ha det til at det er misnøye med disse måltidene. Hurra! Er det noe arrogante og ufordragelige restaurantkritikere kan forholde seg til er det nettopp misnøye . Misnøye er jo, som Oscar Wilde skrev, første skritt mot utvikling for både mennesker og nasjoner, så vi bestilte fire middager fra Bergen Matforsyning AS — firmaet som leverer mat til de fleste aldershjem i Bergen.

Det burde ringt en bjelle allerede når vi hørte navnet på kjøkkenet. Mange ord kan beskrive det å glede andre med mat - matforsyning er kanskje ikke et typisk plussord i så måte, eller hva?

VI UNNER OSS ALLE en mikromiddag ved spesielle anledninger, men å basere et helt kosthold på slik mat høres vel for de fleste merkelig ut. Ikke for de folkevalgte i Bergen kommune, som imidlertid selv slipper å spise mikromaten. Den er jo forbeholdt eldre og uføre. Så da , så! Men må mikromat være dårlig? Berømte kokkestorheter som Joel Robuchon har jo egne tv-middager de hevder er av prima kvalitet. Ja, men disse produktene er basert på sous vide -teknikk som innebærer at fersk mat vakuumpakkes for så å varmes opp i kokende vann. Det er altså ikke tradisjonell mikromat. Råvarene er nok også av en ganske gode.

ETTER TRE MINUTTER i mikroen var middagen kommune tilbyr eldre og uføre på daglig basis klar. På plastbrettet fant vi en avdeling med to små raspeballer og en liten potet, en liten lomme med bacon og saltkjøtt, og et større avlukk kålrabistappe med en liten, inntørket-utseende pølse.

Vi anrettet alt på en tallerken, og vårt førsteinntrykk var dette: Trist. Spesielt pølsen så trist ut. Porsjonen var liten; legg merke til at det bare fulgte med én, enslig skrott av en potet. Pølsen smakte ikke så verst, baconet var godt, mens saltkjøttet fikk vi ikke så mye inntrykk av fordi det kom i altfor små biter. Det var mest fett! Raspeballene var OK, men det var for få av dem.

Vi hadde gitt retten en dårlig firer hadde det ikke vært for de semre fabrikkpotetene som smakte papp, nærmere bestemt våt kartong.

Etter dette gikk det bare en vei.

SEIBIFFMIDDAGEN besto av et stykke sei i brun saus, en liten spiseskje stekt løk, et par poteter og gulrot i ørsmå skiver. Potetene var miserable! Løken fikk vi nesten ingenting av - og godt var det, for den smakte mest av den brune sausen, hvis dårlige smak var fylkeskommunal i velde. For en redselsfull saus! Den hadde en sjelden dårlig bismak som gjorde retten uspiselig.

Den samme sausen var brukt i sosekjøttmiddagen. En liten blomkålrose, noen få erter, gulrot og kjøtt, i tillegg til denne simple smørjen av en saus. Med torskemiddagen fulgte også vasne gulrøtter, fabrikkpoteter og smeltet smør. Fisken var ikke så verst, men heller ikke spesielt god. Den var svært løs i kjøttet, så vi burde kanskje hatt den i mikroen noe kortere tid? Hvem vet?

HVEM BRYR SEG? Det smakte ikke slik en lettsaltet torskemiddag bør smake.

Ille er det at poteter og sauser smaker direkte vondt, men det er også trist at rettene ser så stusslige ut. Livløse. Institusjonaliserte. Noe for deg eller dine nærmeste? Vi fikk ikke dessert, det får ikke beboerne heller. Vel, de kan velge mellom forrett eller dessert. Man har da valgmuligheter! Det er mulig at Bergen Matforsyning leverer kulinariske mirakler som avslutning på herremåltidene sine, den som lever får se. Brød får man derimot ikke til maten. Det får da være grenser på luksus.

De gamle spiser jo så lite, ikke sant?

ENKELTE ALDERSHJEM lager maten selv, så for å veie opp inntrykket dro vi til Fyllingsdalen sykehjem. Der fikk vi en relativt stor kjøttkakemiddag med gode poteter, ertestuing og brun saus. Til dessert - sviskekompott. Enkelt, med rom for forbedringer, men bedre enn våre første retter.

Om de eldre er institusjonalisert trenger ikke maten være det. Man plikter ikke bare å forsyne folk med mat, man skal også glede . At mikromiddager er standarden til våre eldre, som takk for et langt livs innsats, er flaut. Ferdigmaten er sortert, pakket i plast og nummerert. Hva med individuelle valg? Hva med variasjoner i tilbehør? Friske råvarer? Hva med dem som vil ha påfyll av porsjoner, vin til maten? Hva med konjakk til Frielekaffen? Hvorfor ikke, det finnes nok av dop på aldershjem, hva med varianter som i det minste smaker godt? Hvor mye sparer vi på dette TV-middagprosjektet, og er det verdt det? Er det i det hele tatt verdt å bli gammel? Det finnes i hvert fall ingen kulinariske grunner for å holde seg i live etter å ha kommet på aldershjem i kulturbyen Bergen.

MOMO

ILLUSTRASJON: GIUSEPPE MICONI