Med en regjering som har tilnærmet full kontroll over stortingsflertallet er det tilsynelatende mindre viktig hvem som bekler de ulike postene på Løvebakken.

Men erfarne ringrever er aldri å forakte.

Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg har dessuten jaktet etter personer de har hundre prosent tillit til, og nær sagt gitt katten i hvor de kommer fra.

Men fra et vestlandssynspunkt er det nettopp skjedd en viktig maktforskyvning som i gitte situasjoner kan gi god uttelling for landsdelen. Med parhestene Olav Akselsen og Reidar Sandal som henholdsvis parlamentarisk nestleder og leder i finanskomiteen, kan budsjettbehandlingen i årene fremover by på enkelte hyggelige overraskelser for oss som bor her vest. De skal dessuten gjenvelges!

Fryktinngytende

Vi må omtrent ti år tilbake for å finne tilsvarende maktkonsentrasjon. Frem mot regjeringsskiftet i 1997 satt både Kjell Opseth, Reidar Sandal, Grete Knudsen og Ranveig Frøiland på statsrådstaburetter.

Det var en fryktinngytende kvartett som ofte spilte på lag internt i regjeringen. Særlig Opseth og Knudsen hadde viljestyrke og stayerevne som levnet motstandere små sjanser.

I den siste Bondevik-regjeringen var det også fire vestlandsstatsråder. Med de kom fra tre partier og utgjorde ingen sammensveiset kvartett.

Statsrådserfaring

Da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i forrige uke fikk marsjordre og gjort til stabssjef ved Statsministerens kontor, var det ytterligere et kriterium så lå til grunn ved valg av erstattere: ansiennitet.

Akselsen og Sandal har vært mer eller mindre fast inventar i Stortinget siden 1989, avbrutt av ministerverv og for Sandals del korte pauser hjemme i Florø. De er med andre ord veteraner i stortingsgruppen, og alt annet enn såkalte «backbenchere».

De har også sittet ved Kongens bord: Mens Akselsen har vært olje— og energiminister, kan Sandal se tilbake på et par år som kirke- og utdanningsminister.

Akselsen (41) er nå både leder av utenrikskomiteen og nestleder i stortingsgruppen. Fortsatt er det næringspolitikk som ligger stordabuens hjerte nærmest, men innimellom må han ta seg tid til å småsnakke med mer eller mindre interessante ambassadører.

Sandal (57) har vært inn og ut av finanskomiteen med jevne mellomrom. Men totalt har lektoren lang fartstid og solid trening med å studere budsjettdokumenter.

I opptrukne spor

Som politikere er de ulike typer. Partitroskapen har de riktignok felles. De ytrer aldri et ord som vekker mishag i partiledelsen. Begge holder seg i opptrukne spor - med god margin.

Men den ene er likevel djervere enn den andre. Sandal er forsiktig og beregnende, og vil helst snakke fortrolig. Akselsen er derimot mer uvøren og fandenivoldsk, og gir ikke fem øre for å tråkke SV-ere på tærne, enten for åpen mikrofon eller i avisspaltene. Han gjør det ofte på en slik måte at både Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg humrer på bakrommet.

Verken Akselsen eller Sandal har satt spor etter seg som djerve nytenkere. De er ikke typer som vil bli satt til å snekre nytt partiprogram. Men når det først er vedtatt, lærer de fort leksen. De to vestlendingene er fremfor alt trauste tradisjonsbærere. Giftige tunger stempler dem gjerne som gode, gammeldagse kraftsosialister. I den grad det rammer urettferdig, gjelder det særlig Sandal.