1. februar i år ble en stresskoffert sprengt på Hønefoss stasjon. Der endte Hussein Mohamud Adans dobbeltliv. Og hans drøm om å samle familien.

— Jeg løy. Jeg skulle kanskje innrømmet det før. Men alt jeg hadde jobbet for, og håpet på, holdt på å gå i vasken.

Hussein Mohamud Adan smiler og gestikulerer med bambusstokken. De grå betongveggene i det lille besøksrommet i Bergen fengsel kaller ikke akkurat på smil og glede, men Adan smiler likevel.

Vi får kalle ham Adan, selv om venner og kjente i Os har trodd at 57-åringen het Ali. Det trodde norsk politi, Utlendingsdirektoratet og Os kommune også. Helt til bombealarmen gikk på Hønefoss stasjon.

Våren 1998. Den 57 år gamle somalieren sitter i en leilighet i København og er fortvilet. Hos seg har han sin eldste kone Safiya og deres tre barn; Omar, Isa og Mukthar.

Men familien er langt fra fulltallig: Hjemme i Somalia sitter den andre konen, Suleekha Abdillahi Ahmed, og deres syv barn. Adan har prøvd alt for å samle dem alle i Danmark, men myndighetene sier nei. En kone får holde, mener danskene. Familiegjenforening for kone nummer to og de syv barna kommer ikke på tale. Alle søknader blir avslått.

Siden 1993 har 57-åringen sendt hjem penger til barneflokken og konen i landsbyen Kuunyebarow sør i Somalia. 200 dollar hver eneste måned, så sant det har latt seg gjøre. Men han savner dem, og som en god ektemann vil han samle alle hos seg. Som et siste forsøk skiller Adan seg fra sin kone i Danmark - kanskje vil det blidgjøre innvandringsmyndighetene? Kanskje kan han da få innvilget familiegjenforening? Men nei.

Skilsmisse hjelper ikke.

I Somalia levde de alle godt, inntil borgerkrigen brøt ut på slutten av 80-tallet. Adan fikk ødelagt både avlingene og butikkene han eide. Han greide å samle sammen nok penger til å få sendt den eldste konen og en sønn til Kenya, og derfra med falske papirer videre til Danmark.

I Danmark fikk de to flyktningene lov til å bli, og i 1993 kunne Adan og de to andre barna komme etter på familiegjenforening.

Hadde det bare ikke vært for danskenes manglende sans for flerkoneri, ville hele familien på 13 etter hvert samlet seg i Danmark.

Adan velger å tenke utradisjonelt. - Jeg fikk vite at det var enklere å få familiegjenforening i Norge. Det er jo stor trafikk med somaliere mellom landene. Slike ting blir det snakket om, sier 57-åringen.

16. mai 1998 melder Adan seg for politiet i Oslo. Han har bare tatt den korte veien over Skagerrak, men forteller en helt annen historie til norske myndigheter:

Han er nettopp kommet fra Somalia via Russland til Norge. Han er på flukt og må få asyl. Han har ingen identifikasjonspapirer. Og viktigst: Han heter Hussein Mahammed Ali. For sikkerhets skyld endrer han på fødselsdatoen og legger på fire år på alderen også.

— Jeg gjorde det med vilje. Jeg visste at det ellers ville være lett å avsløre at jeg hadde oppholdstillatelse i Danmark. Jeg jukset litt for å unngå å bli tatt, sier Adan.

Alt går etter planen. Han får innvilget opphold på humanitært grunnlag, og blir etter hvert plassert i en kommunal bolig i Buggegården i Os.

Med ødelagt kne etter en ulykke, søker han om å bli uføretrygdet. Inntil videre lever han på sosialhjelp.

Søknad om familiegjenforening med konen i Somalia og de syv barna blir også innlevert. Men et nytt skjær dukker opp i sjøen: For å få godkjent søknaden, må konen og barna komme seg til et land der Norge har diplomater. For Adans familie betyr dette en lang og kostbar reise fra Somalia til Kenya, en reise Adan har problemer med å finansiere og organisere.

16. september 2000 er en somalier med fiskestang avbildet i Bergens Tidende. Adan står på moloen ved Steinneset i Os, landets nye Frp-høyborg, og forteller om hvordan det er å være innvandrer og bli regnet på av Terje Søviknes.

— For oss spiller det ingen rolle. Det der er et oppgjør Os skal ta med staten. Ikke med oss, sier Adan om innvandrerregnskapet.

— Jeg fisker med nordmenn nesten hver dag. Det er fine folk, osingene.

Åtte måneder senere finner Adan ut at han vil forbedre tallene i sitt eget, helt personlige regnskap. Han reiser til den hemmelige familien sin i Danmark og blir der en snau måned. Ifølge papirene til danske myndigheter hever han 45.000 kroner i sosialhjelp i København dette året.

Samtidig kommer pengene som vanlig hjemme i Norge.

— Det var bare en liten tur, 26 dager på sommeren. Jeg mottok ingen penger fra Danmark mens jeg var i Norge, sier Adan, og avviser bestemt at han har gjort flere slike trygdereiser.

19. februar i år går Hussein Mohamud Adan om bord på morgentoget til Bergen på Oslo S. Han skal hjem til Os, og setter fra seg stresskofferten før han finner seg et sete litt lenger bak i toget.

I NSB er årvåkenheten på topp etter terrorangrepene i USA 11. september. Konduktøren legger merke til den tilsynelatende herreløse stresskofferten og aner uråd. En melding blir sendt ut over høyttaleranlegget i toget. Eieren må vennligst melde seg omgående.

Men Adans norskkunnskaper er sterkt begrensede. Han får slett ikke med seg at kofferten hans har skapt bekymring om bord, og nyter togturen lykkelig uvitende om det som er i ferd med å skje.

Den manglende responsen på etterlysningen gjør at togledelsen bestemmer seg for å kontakte politiet. Litt før klokken 10 blir kofferten med aller største forsiktighet satt av på perrongen på Hønefoss. Mens Adan og resten av passasjerene ruller videre mot Bergen, blir stasjonsområdet sperret av.

Bombeeksperter fra Våpenteknisk Regiment på Helgelandsmoen er allerede varslet. De rykker umiddelbart ut, og klokken 11 har de bestemt seg:

Kofferten er svært mistenkelig. Den må sprenges. En spesialbygd robot blir kjørt frem på perrongen. Like etter fyrer den lille maskinen av en velrettet ladning. Poff.

Den sønderskutte stresskofferten inneholder ikke så mye som en liten kruttlapp. Derimot finner politiet andre interessante saker blant innholdet som ligger strødd utover perrongen. Blant annet et dansk identifikasjonskort med bilde på. På kortet står navnet Hussein Mohamud Adan. Samtidig tyder andre papirer på at kofferteieren heter Hussein Mahammed Ali. Mystisk.

Om bord på toget oppdager Adan etter hvert at kofferten hans er forsvunnet. Han melder den savnet, og får beskjed om å komme innom på hittegodskontoret i Bergen dagen etter.

Adan møter frem som avtalt. Han blir møtt av politiet.

Først nekter han all kjennskap til det danske ID-kortet. Men mannen på kortet likner mistenkelig på mannen politiet har foran seg. Arret i pannen det samme. Og i lommen har Adan danske penger. Til slutt må Adan innse at slaget er tapt. Undersøkelser i Danmark viser at han har hatt gyldig opphold der siden 1993, og at han har levd i Norge under falskt navn.

57-åringen tilstår alt. Han blir varetektsfengslet og tiltalt for trygdesvindel.

27. mai i år blir Adan dømt i Bergen forhørsrett til fem måneders fengsel for grovt bedrageri. Dommeren mener den personlige vinningen har vært begrenset, men viser til at trygdebedrageri må straffes strengt «av allmennpreventive grunner», som det heter.

«Retten finner ikke grunn til å tvile på at motivet med siktedes handlinger har vært å få i stand familiegjenforening i Norge ettersom søknaden om familiegjenforening i Danmark er avslått», heter det i dommen.

Fengselsstraffen har han allerede sonet ferdig mens han satt varetektsfengslet. Verre er det at han ikke lenger får bli i Norge, men sendes tilbake til Danmark.

— Dette har vært en katastrofe Jeg angrer på at jeg kom hit. Jeg er skilt og har ingenting igjen av livet mitt i Danmark. Det er ødelagt. Gud har ikke ønsket å la meg få det livet jeg hadde håpet på. Jeg vil ikke tenke mer på dette, sier 57-åringen. Han venter på beskjed om når politiet skal eskortere ham ut av landet.

14. juni går Hussein Mohamud Adan av flyet fra Flesland på Kastrup. Han blir eskortert av to norske politifolk. Fire år i Norge er over. Han er tilbake i Danmark - en identitet og en koffert fattigere.