En kollega fortalte om hvordan han hadde lurt et helt reisefølge på en flyplass ved å late som om han snakket lenge og alvorlig i mobiltelefon. Men han hadde bare en barbermaskin i hånden! Vi lo rått. Ha-ha. Han hadde spilt forretningsmann med jappebamse liksom. He-he.

Spesielt festlig er ikke historien lenger. Men det er ikke lenge siden vi lo ...

DET ER IKKE særlig lenge siden vi pleide å gjøre skikkelige avtaler heller. Husker du hvordan det var å vente på noen som aldri kom. Stå standhaftig mens regnet sildret og klokken gikk. Så kom han eller hun endelig rundt gatehjørnet, la en hånd på skulderen din og sa «beklager». Og all irritasjon forsvant på uforklarlig vis. Husker du i det hele tatt sist du ventet på noen i mer enn ti minutter uten å få oppdatering underveis?

Vi venter ikke lenger. Men vi gjør ikke ordentlige avtaler heller. Vi trenger ikke det. Vi kan tekstes om nærmere tidspunkt. Dessuten kan vi alltids ombestemme oss om det skulle dukke opp noe som er mer interessant. Kanskje kommer det ting i veien. En prosaisk tekstmelding fra optikeren om at de nye linsene er kommet i butikken. For eksempel.

I BOKEN «Constant Touch: A Global History of the Mobile Phones» hevder forfatteren Jon Agar at det ikke er teknologiens fortjeneste at mobiltelefonen har spredd seg så rask rundt på kloden. Tiden var moden. Mobiltelefonene festet grepet, påstår han, fordi de kom da vi var blitt individualistiske nok og de store, gamle hierarkiene hadde falt sammen.

Agar peker også på at på midten av femtitallet var det bare én person i Storbritannia som hadde lov til å ha egen mobiltelefon, nemlig hertugen av Edinburgh, som hadde den i kupeen i sportsbilen. Det sies at hertugen pleide å gjøre seg til i stemmen og ringe til barna sine på sendefrekvensen til sjøforsvaret mens han spant opp bakkene mellom palasset og landstedet. Postvesenet, som eide alle utgående linjer, ville helst ikke at frekvensene ble forstyrret av andre.

På femtitallet hadde en variant av mobiltelefonen også nådd Norge. Her var det nok ikke hertuger som hadde tilgang på de store apparatene, men leger og drosjeeiere. Telefonene sto fast i bilene. Det var bare én mobiltelefonsentral, og alle med tilgang kunne høre hverandre. Foreløpig ble også telefonen kalt «bilradio».

Utover på sekstitallet var det en gruppe teleentusiaster, blant annet overingeniør John Ragnar Veastad, som fikk for seg at det skulle være mulig å bygge ut et telenett slik at alle kunne få tilgang på mobiltelefoner. De kalte det OLT, Offentlig Landmobil Tjeneste.

Veastad har senere sagt at de ble flirt ut som Donald Ducker i Teledirektoratet. Ingen hadde særlig tro på planene. Det ville bli altfor dyrt.

SÅ KOM ulykkespåsken 1967 da 16 mennesker omkom i fjellet. Det styrket mobilentusiastene i troen. De argumenterte for at det var like viktig med sikkerhet på land som på vann — og ble hørt.

Sankthans 1969 var det et nordisk møte i Kabelvåg der ideen om et nordisk mobilnett (NMT) ble lansert. Seks år senere er nettet en realitet. I løpet av noen få år får politi og helsevesen, anleggs- og transportarbeidere og ikke minst redningstjenesten nytte av NMT. Nesten all bruk er knyttet til jobben i det som i noen år er verdens største mobiltelefonsystem.

I 1986 kommer de aller første håndholdte mobiltelefoner på markedet. Pris: ca. 30.000 kroner. Så kommer jappetiden. Mobiltelefonen blir et statussymbol.

«En kjærkommen fringe benefit, og en markering utad for store gutter, like viktig som en ekte Levis 501 eller Ray Bansol-briller,» skriver Aftenpostens journalist i 1991 under tittelen «Statussymbol i lommeformat». Hun fortsetter: «Og var det noen som påsto at størrelsen ikke har noen betydning, så er det galt. Den digre «feitern» som går ned i en stresskoffert, koster 10.000 kroner, mens den lille 12 centimeters «VIP» en koster 19.000. Pluss brukskostnader, ca. fem ganger en vanlig telefon.»

- PÅ REKLAMENE fra denne tiden ser du helt tydelig at det var forretningsmenn som var målgruppen. Men det kunne ikke ta av på den måten, sier Arve Nordsveen ved Norsk Telemuseum. Museet er i øyeblikket i ferd med å bygge opp en av verdens største samlinger av mobiltelefoner.

— Da Nokia satset på ungdomskulturen, vant de alt. Nokia ble det samme for mobiltelefonen som Ford ble for bilen, sier han.

I 1987 ligger Norge på 3. plass i verden med 81.000 mobiltelefoner. Elleve år senere er det 2 millioner abonnenter, og tallet vokser fremdeles. I mai i fjor passerte antallet på mobilabonnenter i verden 2 milliarder. 2 milliarder mennesker som velger å være tilgjengelige - hvor de enn er.

DET ER LENGE SIDEN det var rart å se mennesker gå og snakke høyt «med seg selv» på gaten. Vi bruker stadig mer tid på telefonen. Den er blitt en medsammensvoren, eller en ekstra kroppsdel. Den vet om alle vennene våre, den husker hvem vi ringte til sist, hvilke tekstmeldinger vi har fått. Den bærer på hemmeligheter - og som alle med hemmeligheter, kan den komme til å avsløre oss - om vi ikke er forsiktige.

Mobiltelefonen gjør oss mistenksomme: Hvorfor skrudde han av mobiltelefonen akkurat da jeg ringte? Hvorfor har hun hemmelig nummer - egentlig?

Agar skriver i boken sin at mobilleverandører i Frankrike ble tvunget til å bytte ut de fire siste numrene med stjerner på regningene etter at tusenvis av franske menn protesterte. Affærene deres var blitt avslørt.

Mobiltelefonen var sentral i oppklaringene av drapssakene både på Baneheia og Orderud gård. Også Gry Hoseins mobilsamtaler ble nøye studert av politiet før ektemannen Gamal Hosein ble arrestert, mistenkt for å ha drept sin kone.

MEN MOBILTELEFONEN er også blitt en sikkerhetsforanstaltning. En venninne ble låst ut på terrassen i femte etasje - og var blitt værende i timevis der om hun ikke hadde hatt med seg telefon. Ting skjer. Folk blir reddet på sjøen. Man kan falle på tur i fjellet og brekke foten. Så en dag blir flyet du sitter i kapret, du vet at du kommer til å dø om noen minutter. Hva gjør du? Ringer til dine kjæreste, selvfølgelig.

«Vi er kapret. Det er tre menn som sier at de har en bombe... Jeg vil at du skal vite at jeg er veldig glad i deg, i tilfelle jeg ikke ser deg igjen.... Jeg er i luften,» sa Mark Bingham (31) til sin mor Alice Hoglan et kvarter før flight 93 styrter i Pennsylvania 11. september 2001.

«Om det finnes en Gud, vil han ha oppdaget at det er blitt mye stillere der nede. Uansett hvor galt det går: Får vi mennesker et valg mellom å be og å snakke med dem vi elsker, velger vi menneskene - hver gang,» skriver en journalist i avisen The Guardian.

REVOLUSJONER er satt i gang ved hjelp av mobilisering på mobiltelefon. Øyenvitner er overalt når det skjer noe. Man er bare et tastetrykk unna om man vil dele et øyeblikk - eller ha kontroll over noen.

Mobiltelefonen er først og fremst et symbol for den menneskelige trangen til å rekke over store distanser, være flere steder på en gang, dele en tanke i det øyeblikket tanken dukker opp: Å ikke være alene. Men heller ikke la andre være alene.

En venninne fortalte en gang at hun hadde ringt og ringt etter en mann hun ville skulle gjøre et oppdrag for henne, Hun hadde lagt igjen beskjed på beskjed på telefonsvareren hans og var irritert for at han aldri svarte - helt til hun leste i avisen at han hadde omkommet i en bilulykke for fjorten dager siden. Det var bare telefonsvareren som ikke hadde fått det med seg.

OVERALT: En gammel mann snakker i mobiltelefon utenfor Umayad-moskeen i Damaskus. ARKIVFOTO: KHALED AL-HARIRI/RREUTERS