EGENTLIG er jeg sterkt imot nyttårsforsetter. Sannsynligvis fordi mangelen på viljestyrke til å gjennomføre dem får meg til å føle meg så miserabel. Den eneste gangen jeg virkelig har lykkes med et nyttårsforsett, var da jeg bestemte meg for å lære å drikke rødvin i løpet av 2001.

Ellers har både slankekurer, anti-alkohol-kampanjer, strenge treningsopplegg og ambisjoner om å lese tung, høyverdig litteratur gått fløyten. Som regel lenge før det nye året er kommet skikkelig i gang. Likevel går jeg knallhardt ut med et nyttårsforsett for det kommende året.

I 2008 skal jeg ikke shoppe. Hvorfor det, spør folk. Det begynte med at jeg satte opp et lite miljømessige regnskap for meg selv. Veldig grovt oppsummert har familien to bensindrevne biler, motorbåt, høyt strømforbruk, huset fullt av regnskog, og så mye stæsj at vi har store problemer med å finne plass til alt. Regnskapet var mørkerødt. Men håpet er som kjent lysegrønt. Regnskogen ligger dessverre allerede på gulvet, og vi er ikke klare for sykkel og elbil som transportmiddel helt ennå. Men jeg visste at det var én ting jeg kunne gjøre umiddelbart. Hva om jeg bare sluttet å shoppe?

TANKEN var god, men også ganske skremmende. Shopping er langt mer enn bare det å kjøpe noe nødvendig. For meg er shopping vakre mønster, bløte silkestoffer, glitrende detaljer og lukten av myke skinnsko. Det er en verden som får meg til å koble fullstendig ut alt som stresser meg, irriterte sjefer, sutrete unger, sokker som ikke har en make og mat som svir seg. Derfor tvilte jeg noen uker. Ville jeg klare det? Etter hvert skjønte jeg at det ville være et nederlag om det hele endte med en konklusjon om at jeg ikke kunne klare det. Derfor skal det altså skje.

Når folk har fått svar på hvorfor jeg gjør dette, spør de hvordan det skal gjennomføres. Skal jeg ikke kjøpe noe som helst? Kan jeg kjøpe kosmetikk? Kan jeg kjøpe nye nylonstrømper når det er hull på alle? Hva med barna – skal ikke de få noe heller?

DERSOM LIPGLOSSEN er tom i mars, går jeg ikke rundt med tørre lepper til 2009. Skal jeg i bryllup i sommer, skal resten av gjestene slippe synet av de vinterbleike leggene mine. Og ungene skal få det de trenger. Grensen går der jeg kjenner klumpen av dårlig samvittighet i magen. Som Steinar Lem sa det så enkelt; det er ikke forbruk som er problemet. Det er overforbruk.

Når jeg forteller om opplegget legger likesinnede hodet medfølende på skakke, og tenker helt opplagt at jeg kommer til å få et fælt år. Folk som derimot hater butikker, mener jeg vil oppleve det hele som en lettelse og få et fabelaktig 2008. Jeg håper den siste gruppen har rett. Neste gang jeg er på ferietur kan jeg forhåpentligvis nyte kunst, mat, spa og kultur på en rolig måte, uten den stressende følelsen i magen av å gå glipp av alle butikkene. Det er også en viktig misjon med prosjektet. Å dempe den krakilske shoppingnerven min.

MEN JEG LURER veldig på hva som skal bli erstatningen for avslapningsaktiviteten. Jeg har prøvd hardt ikke å overshoppe de siste ukene som en kompensasjon. Det ville være fusk. Men jeg innrømmer at i skrivende stund er presset hardere enn noensinne. Hvis jeg bare får ferdig denne artikkelen, rekker jeg kanskje butikken der jeg har sett den fine svarte ulljakken til 3000 kroner før vi går inn i det nye året. Den er nedsatt til 1500, og ingenting er som følelsen av å kjøpe noe fint for halv pris. Jeg blir helt svett bare ved tanken på at hvis jeg ikke rekker det, så er det et helt år til neste sjanse.