David Liberles ville hente de to talentfulle inderne til forskningsgruppen sin. Men det viste seg lettere sagt enn gjort.

— Det oppsto problemer både hos Utlendingsdirektoratet (UDI) og ledelsen ved Universitetet i Bergen (UiB), sier Liberles.

— Problemet med UDI var ikke det de gjorde, men at de ikke gjorde noe, sier han.

Etter mye ekstraarbeid løste sakene seg endelig - fire og fem måneder senere.

Shruti fra Lucknow studerte i Sverige og tilbrakte ventetiden der.

— Det var en vanskelig tid. Det var frustrerende å måtte vente så lenge når jeg allerede hadde visum i Sverige.

— Da jeg søkte om å komme inn i Sverige, sa de svenske myndighetene at jeg skulle få svar i løpet av seks uker. Og det fikk jeg. Da jeg skulle inn i Norge, fikk jeg ikke vite noe. Det tok fem måneder før det ordnet seg, sier Shruti, som kom til Norge i juli i fjor.

Himanshu (26) satt hjemme i Rajastan, nordvest i India, med de samme følelsene.

— Det var frustrerende, siden UDI ikke ga meg noe tidsperspektiv. Jeg visste ikke om jeg fikk dra til Norge i det hele tatt, og kunne ikke bestille flybilletter eller ordne andre praktiske ting i denne perioden, sier han. Hans kone, Vandana, som også er indisk, fikk doktorgradsstipendiat straks etter at paret kom til Norge.

— Men det tok henne ni-ti måneder å få den endelige arbeidstillatelsen, forteller han.

Inderen ble også sjokkert da han kom til Bergen og oppdaget at hans mastergrad ikke ble godkjent av Universitetet i Bergen.

— Vår mastergrad er godkjent nesten overalt i verden, men ikke her, sier han, og legger til at forelesningene ved Universitetet heller ikke alltid er internasjonalisert.

— Hvilken nytte har vi av å være på forelesninger når det blir undervist på norsk og vi ikke skjønner noen ting? undrer han.