AGNETHE WEISSER

Forskerne Berit Brandt og Elin Kvande gir fedrekvoten mye av æren for utviklingen. I løpet av fire permisjonsuker lærer far å tolke barnets behov. Men bare hvis mor holder seg unna, konstaterer forfatterne av den ferske boken Fleksible fedre .

— De fedrene som hadde vært alene hjemme med omsorgen, snakker om barnet på en helt annen måte - mer som en mor gjør. De forteller om den grenseløse gleden og den betingelsesløse kjærligheten, om barnet som den viktigste personen på jorden. De blir løvefedre - villige til å gjøre alt for å beskytte sitt barn. En av dem sier det slik: Jeg var logget inn på barnets behov. Han skjønte språket, så om barnet var tørst eller sultent, og utviklet en nær kontakt som fortsatte etter at permisjonen var over, forteller Elin Kvande.

Selvutvikling

Kvande og Brandt har foretatt en spørreskjemaundersøkelse blant nærmere 1400 fedre som fikk barn i Trondheim og Orkdal gjennom en 12 månedersperiode, og har i tillegg dybdeintervjuet 30 par. Intervjuene ble foretatt da barna var to år, og fedrene kunne se tilbake på permisjonstiden. Typisk for fedrene som hadde vært alene hjemme, var at de selv mente de hadde utviklet seg følelsesmessig. De snakket om hvor viktig det hadde vært å oppleve den langsomme tiden, når de måtte finne seg i at barnets behov styrte tidsbruken. Noen mente de var blitt snillere av pappapermisjonen. De var blitt flinkere til å lese og forstå andre mennesker. En av fedrene trodde han også var blitt en bedre arbeidstaker.

Forskerne så ikke den samme utviklingen hos far når også mor var hjemme på dagtid. I disse forholdene kunne mor for eksempel utbryte om barnet: Men ser du ikke at han er tørst!

Mor er ekspert

Mens over 80 prosent av mennene i undersøkelsen tok ut fedrekvoten, var det 53 prosent av disse igjen som var hjemme alene med barnet. 47 prosent var hjemme sammen med mor - enten fordi hun hadde ferie, forlenget permisjon, var uten arbeid eller jobbet deltid.

— Vanligvis tas fedrekvoten ut på slutten av permisjonstiden. Da har mor alt vært sammen med barnet i ti måneder, og har opparbeidet seg kompetanse. Er hun i huset hele dagen, får ikke far samme mulighet til å lære selv. Han blir mer mors hjelper. Og han utsetter farsprosjektet sitt - kanskje til barnet kan snakke, sier Berit Brandth.

For Brandth og Kvande har det vært viktig å få frem fedrenes egne stemmer. Noe som overrasket dem, var at fedrene i så stor grad definerte seg selv som nærværende fedre. For samtidig jobbet de svært mye - ikke minst etter at pappapermisjonen var over.

I gapestokken

— Hvis en far ikke tar ut fedrekvoten, får han et forklaringsproblem. Den store skrekken er å fremstå som fraværende far. I den offentlige diskusjonen risikerer han gapestokken. Tenk bare på den mediebehandlingen Bjarne Håkon Hanssen og Lars Sponheim ble utsatt for, sier Elin Kvande.

Stortingsrepresentanten og statsråden ble kritisert for å ha latt politikken gå foran barna. Samtidig som forskerne fant at farsrollen er blitt en del av den norske maskuliniteten, konstaterer de at arbeidet stadig er en viktig del av mannens identitet.

— Her ser vi noe av det paradoksale i dagens farsrolle. Spørreskjemaundersøkelsen viser at det er de med høyere utdanning som i størst grad bruker både fedrekvote og foreldrepermisjon. Men det er også disse fedrene som arbeider mest overtid etter at permisjonen er over, sier Elin Kvande.

TESTET SEG SELV: Gunnar Austrheim synes det var fantastisk å oppleve utviklingen til Jakob - så å si fra time til time. - Men du får også testet en del ting hos deg selv, sier han.