NICHOLAS H. MØLLERHAUG (tekst og foto)

Aldershjemmet fra 1938 er tegnet av arkitekt Erlend Tryti. Det er et bygg fylt med snodige detaljer — og skjebner. Noen få pensjonerte sjøfolk står fremdeles og speider fra tårnet på Ellerhusens Aldershjem. Fra praktbygget kan de se båtene tøffe inn innseilingen til Bergen.

Ellerhusen Aldershjem var ett av flere aldershjem bygd for «trengende kapteiner, førstestyrmenn eller deres enker». Etter mange år på sjøen trengte sjømennene en trygg havn. Ellerhusens Aldershjem er i dag et arkitektonisk smykke eieren strever med å verne om. Det er heller ikke mange sjøfolk igjen.

Overraskende intakt

Aldershjemmet er fremdeles overraskende intakt selv om det ser tomt og tømt ut fra utsiden. En visitt vil overraske arkitekturinteresserte. Det første som slår en når en kommer inn i inngangspartiet er mønsteret på gulvet, detaljene i taket og de flotte dørene.

Det er mørkt i inngangshallen. Etter litt leting finner en lysbryteren. Nydelige, originale ufo-taklamper fra trettitallet viser veien videre. Lyset er behagelig. Og med lyset på ser man tydeligere de ulike mønstrene gulvet er utstyrt med.

I enden av hallen er det en vegg som ser ut som en sylinder. Det er heisen - en av de eldste som fremdeles virker i Bergen. Et skilt viser at den er nysertifisert.

Folk som har seilt på de syv hav et helt liv har godt av å ta heis, tenkte man sikkert på trettitallet. Fremdeles seilte mange sjøfolk ute. Norge var en sjøfartsnasjon, og bare i Bergen var det fire andre liknende sjømannshjem. Ellerhusens Aldershjem ble opprettet som en stiftelse med ett hovedmål: Å gi enslige sjøfolk en trygg og sosial alderdom. Maritimt interiør gjorde overgangen får hav til land liten.

Ildsjelen bak hjemmet

Et av de mest maritime innslagene er ildsjelen som driver aldershjemmet i dag. Pensjonert kaptein C.A. Harbitz-Rasmussen har aldri bodd der selv.

Han har hatt lang fartstid på sjøen - først som kaptein og så på land i Mowinckel-rederiet. Han har også vært styreformann i Sjøfartsmuseet i en årrekke. De siste tjue årene har han også engasjert seg for dette unike aldershjemmet. I dag står noen av leilighetene tomme og venter en ny tid og ny bruk.

Harbitz-Rasmussen nevner stadig vekk at han trenger kommunal støtte for å modernisere. Han forteller om korridorer på tomgang. De unike arkitektoniske detaljene skal holdes i hevd. Siden barndommen har den pensjonerte kapteinen hatt et spesielt forhold til Ellerhusen-rederiet.

Rederiet levde et kort liv før brødrene Ellerhusen kuttet ut og deres kontorsjef K.S. Nordgreen tok over. Det var i 1916. Det var en Ellerhusen-båt Harbitz-Rasmussens far førte størsteparten av livet sitt: D/S «Nora». Det har spilt en viktig rolle for ham. Det ulønnete arbeidet med aldershjemmet gjør han i respekt for faren sin og sin egen stand - sjømannsstanden.

— Jeg syns det er stort å få holde på med dette og synes om dette bygget, forteller Harbitz-Rasmussen om aldershjemmet. - Jeg er innom her tre-fire ganger om dagen.

Med sjøbein på land

Kapteinen regjerer også i bygget som en kaptein og går med sjøbein, selv om vi er på land. Han snakker med stor kjærlighet om de ulike leietakerne som har bodd og bor her. En av dem byr på kakao i en nylig restaurert leilighet. Kapteinen forteller deretter om den eldste på hjemmet - kapteinsfrue E. Ulstad på 95 år. Hun har vært på hjemmet et halvt liv. Hun og de andre beboerne er nær knyttet til dette spesielle huset i Sandviken.

Arkitekt Tryti (1885-1962) tegnet bygget i 1938. I 1936 vant han førstepremien i konkurransen om samme bygg. Møblementet er fremdeles fra den tiden - og står fortsatt slik det sto den gangen. Festsalen i første etasje har et komplett interiør tegnet av den kjente møbelsnekkeren Knag. Et lekkert mønster preger spisestolene.

Verdig er det også i Bestikken - som det står på døren til salongen oppe i tårnet over bygget. Bestikken var stedet en oppbevarte kart og annet på skuter før i tiden. I bestikklugaren gjorde de øverstkommanderende opp status for siste døgn og beregnet nye kurser.

Harbitz-Rasmussen forteller at der pleide de gamle sjøulkene treffes for å ta en drink før middag eller lunsj. Leilighetene var fra starten av utstyrt med egne kjøkken, og derfor spiste man hver for seg. I Bestikken står et kraftig skipsmøblement med teakpanel i veggene. Utelampene er hentet fra skip. Over Bestikken er det en takterrasse.

Oppgangen til terrassen er en kopi av oppgangen til dekket i en båt i teak. Når man går opp denne gangen, får man følelse av at etasjene under ligger dypt nedi en båt. På takterrassen har arkitekten brukt et gulvmateriale fra båter slik at en unngår å gli om det er regn.

Nederst i skuten - i festsalen i første etasje - henger tre portrett som en treenighet på veggen. Kaptein Harbitz-Rasmussen hilser dem i givakt hver dag. Det er de gamle Ellerhusen-rederne som forsvant så raskt fra det bergenske sjøfartseventyret.

De lot bare en eneste skute seile videre.

OM BORD: Materialvalget på aldershjemmet er så gjennomført at det gir deg følelsen av å være om bord. Pensjonert sjøkaptein C.A. Harbitz-Rasmussen gjør sitt for at de arkitektoniske perlene og dermed selve atmosfæren blir bevart.
MARITIM RETRO: De originale taklampene er intakt. I dag retro – og elegante minner fra en annen tids trender. Og selv i sjøfartsbyen Bergen er det nok bare på Ellerhusens aldershjem du finner en dør merket med «BESTIKK».