Internasjonal handel med klimakvoter var i utgangspunktet et norsk initiativ. Det ble lansert i 1991 av den unge statssekretæren Jens Stoltenberg.

16 år siden

De rødgrønne regjeringspartiene strides om hvor mye av klimakuttene som skal tas hjemme og hvor mye som skal dekkes med innkjøpte CO2-kvoter. SV og Senterpartiet krever at to tredeler skal tas på hjemmebane, mens Ap og statsminister Stoltenberg ifølge lekkasjene ikke ønsker å låse seg til en fast fordeling. Kyotoavtalen slår upresist fast at kvotekjøp skal være «et supplement» til nasjonale tiltak. Ingen norsk miljøvernminister har latt seg lokke til å tallfeste hvor stort et «supplement» kan være i prosent.

Dragkampen i regjeringen fører til stortingsmeldingen om sektorvise klimatiltak blir forsinket og kanskje ikke blir ferdig før Stortinget tar sommerferie 20. juni.

I striden om klimakutt hjemme eller ute teller det kanskje også at statsminister Stoltenberg (Ap) for over 16 år siden selv var fadder til initiativet om internasjonal handel med CO2-kvoter.

– Ny type avtaler

I slutten av januar 1991 kom daværende statssekretær i Miljøverndepartementet Jens Stoltenberg til Paris for å delta på et miljøvernministermøte i industrilandenes organisasjon OECD. Før møtet var det antydet at Norge ville bruke anledningen til å lansere nyskapende initiativer i internasjonalt miljøsamarbeid.

Tema for OECD-møtet var økonomiske virkemidler i internasjonal miljøpolitikk. Norge skulle holde et av hovedinnleggene.

– Trusselen om globale klimaendringer krever en ny generasjon internasjonale miljøavtaler, som gjør det mulig å bruke pengene der miljøgevinsten er størst, sa Stoltenberg. Internasjonal handel med CO2-kvoter kan være et effektivt system for å redusere utslippene av klimagasser, la han til.

Norsk gass

Eksempler som ble trukket fram var blant annet utnytting av gasskraft i Norge til erstatning for mer forurensende kullkraftverk i Danmark eller andre land.

– Dette kan for eksempel åpne for økt innenlandsk bruk av gass, sa Stoltenberg til NTB i forbindelse med møtet i Paris.

Et system med omsettbare kvoter krever enighet om et globalt tak på utslipp av klimagasser og faste utslippskvoter for hver enkelt land, understreket han.

Etter det NTB kjenner til var dette første gang omsettbare CO2-kvoter ble fremmet som et initiativ på regjeringsplan.

«Kostnadseffektivt»

Kostnadseffektivitet var allerede da i ferd med å bli et mantra i norsk miljøpolitikk. Raskt voksende olje— og gassindustri gjorde det vanskelig, og dyrt, å oppfylle stortingsvedtaket fra 1989 om å stabilisere CO2-utslippene innen år 2000. Problemene ble forsterket av at Norge i motsetning til mange andre land ikke hadde kuttmuligheter i kraftsektoren, siden fossekraft er CO2-fri.

Dermed ble Norge en internasjonal pådriver for det som ble omtalt som kostnadseffektive avtaler. Mest mulig miljø for pengene, var parolen.

Klimaforhandlingene

Norge førte tankene om kvotehandel og annen bruk av markedsmekanismer inn i forhandlingene om FNs klimakonvensjon, som begynte vinteren 1991, og senere i forhandlingene om Kyotoavtalen, som tok til for alvor i 1995.

Tanken om å bruke slike fleksible mekanismer møtte først motstand fra EU, som karakteriserte det som en måte å snike seg unna strenge klimaforpliktelser. Men USA, som selv hadde erfaring med omsettbare svovelkvoter for kullkraftverk på nasjonalt plan, lot seg etter hvert overbevise. Sammen med Norge ble USA en pådriver for de såkalte fleksible mekanismene i Kyotoavtalen.

EU ga nølende etter for presset. Kyotoavtalen åpner dermed både for handel med klimakvoter, samarbeidsprosjekter mellom industriland og klimatiltak i utviklingsland med CO2-kreditt, forutsatt at slike mekanismer bare er «et supplement» til klimakutt på hjemmebane.

FADDER: I 1991 var Jens Stoltenberg statssekretær i Miljøverndepartementet og var med å lansere handel med klimakvoter. USA var blant landene Stoltenberg overbeviste til å støtte forslaget.
Stian Lysberg Solum