— En del foreldre føler seg glemt. Mange sier de følte at de måtte sette egne behov til side, og at primæroppgaven var å hjelpe sine barn. Først tenker man på å sikre trygghet for barna, så kommer egne behov, sier Tine Kristin Jensen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo til Dagsavisen.

Sammen med to andre forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har hun skrevet en fagartikkel om foreldrene som 22. juli 2011 satt hjemme mens barna deres var på Utøya.

Artikkelen publiseres tirsdag i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og tar for seg foreldrenes og familienes møte med helsevesenet i ukene, månedene og årene etter 22. juli. Tallene viser at nesten seks av ti har savnet hjelp enten til seg selv, barna eller andre familiemedlemmer.

Jensen sier at det er fullt forståelig at mange foreldre har slitt etter 22. juli.

— De sitter hjemme, får tak i en datter eller sønn på telefonen og hører skyting og skrik bakgrunnen. Så blir kontakten brutt, og når de ringer opp igjen er det ingen som tar telefonen. Det kunne ta flere timer før de fikk vite om barna var i trygghet, og i mellomtiden måtte de se på TV. Det er klart at det har ført til at flere foreldre er sterkt traumatisert, sier hun.

Artikkelen omhandler foreldre som fikk barna sine hjem igjen etter terroren på Utøya. 60 prosent av foreldrene, i alt 429 personer, har deltatt i undersøkelsen.