Viljar Hanssen (18) ble skutt i lårene, i tinningen, ble blind på det ene øyet og mistet deler av hjernen.

Eirin Kjær (20) ble skutt i magen, i armen og låret og fikk ødelagte indre organer og ødelagt muskelvev.

Begge var med fylkeslaget til Troms. Begge endte opp på en liten hylle i en fjellskråning på Utøya.

22. juli var de rundt teltleiren på Utøya. I dag vitnet de i sal 250 i Oslo tingrett.

Passet på lillebroren

Sammen med Viljar Hanssen, var lillebroren på 14. — Vi fikk bare beskjed om å springe. Jeg grep tak i broren min, sier Hanssen.

De sprang mot Kjærlighetsstien, og kom etter hvert til en skrent. Der lå allerede syv til ti andre, forklarer han.

— Det kom flere og flere folk. Etter hvert som flere kom til, ble vi presset lenger og lenger ut, sier 18-åringen.

Smellene kom nærmere og nærmere.

Et skudd traff Hanssen. Han ramlet utfor skrenten og ned i vannet. Broren falt også.

— Plutselig hører jeg at det piper noe sinnssykt i høyre øre, etter at jeg havnet i vannkanten. Jeg tror det siste skuddet traff meg i hodet, sier 18-åringen.

Kjente noe mykt

Han prøvde å reise seg.

— Det var litt bambi på isen. Jeg reiste meg og falt. Reiste meg og falt.

Etter en stund tenkte han at han skulle legge seg i fosterstilling rundt en stein.

— Jeg var bevisst hele tiden, jeg husker at jeg ville orientere meg. Det er veldig merkelig å bli skutt på. Det er ikke så veldig vondt der og da. Det er en helt annen type smerte. Forhåpentligvis skal jeg ikke oppleve den igjen, sier Hanssen.

Han undersøkte seg selv.

— Jeg så at fingrene mine hang i bare litt hud og tenkte: De er løse. Øynene fungerte ikke helt. Jeg tok meg etter øyet. Da kom jeg til noe mykt oppetter hodet. Jeg skjønte at det var hjernen min, og at jeg ikke skulle ta så mye på det, sier 18-åringen.

- Vær så snill, ikke skyt

I den samme fjellskrenten ble Eirin Kjær truffet (20). Hun lå ytterst, etter å ha byttet med en jente som ikke ville ligge akkurat der.

— Hun ble ikke skadet. Det er jeg glad for. Jeg kunne ikke ha levd med at jeg ikke hadde byttet med henne, sier Kjær.

I tillegg til flere streifskudd og skudd i arm og lår, var den verste skaden mot magen.

— Man kan ikke forklare det på en annen måte enn at magen eksploderte, sier hun.

Etter å ha kommet seg ned skrenten, fant Eirin Kjær et sted å sitte.

— Rett før jeg satte meg, ropte jeg: Vær så snill, ikke skyt. Jeg vil ikke dø, sier hun.

Roet med broren

Hun hørte at folk bak henne var skadet.

— Men man blir helt apatisk. Jeg tenkte at jeg kom til å dø. Jeg kom til å blø i hjel. Jeg holdt ikke på sårene for å stoppe blødningene, engang.

Etter mange operasjoner, er Viljar Hanssen blind på høyre øye. Noe av hjernen er borte. Viljar Hanssen selv sier at han har det meste av vett og forstand inntakt.

— Men jeg vet ikke helt enda. Jeg har ikke fått testet det på skolen, sier han.

På sykehuset lå han i koma eller dyp søvn. Var han urolig, brukte sykepleierne det samme trikset for å få ham til å roe seg.

— De sa at broren min var i live. Da roet jeg meg.

SKRÅNINGEN: Flere overlevde i denne skråingen på vestsiden av Utøya.
SCANPIX