AGNETHE WEISSER De to kvinnene sitter i hagen på Jakobsli i Trondheim med Oda Milagro sovende i vognen.

Mellomnavnet, som betyr mirakel, fikk hun ikke fordi hun ble unnfanget gjennom inseminasjon i Danmark.

— Fødselen var vanskelig. Hun ble tatt ved keisersnitt. Plutselig hadde vi et barn. Det var stort, sier Sissel Frogner.

— Jeg så henne først, forteller Esther. Men det er Sissel vesle Oda strekker seg etter når hun etter hvert gir lyd fra seg. Den 13 måneder gamle babyen får fremdeles melk fra puppen.

— Var det mye diskusjon om hvem som skulle bære frem barnet?

— Ja. Men jeg vant denne gangen, fordi jeg er eldst. Den biologiske klokken tikker, forteller Sissel.

De to bygger nytt og større hus i samme strøk, og kan godt tenke seg flere barn. Neste gang vil Esther gjerne forsøke.

— Men hvorfor må to kvinner, som har valgt å leve sammen, absolutt få barn?

— Begge ønsket det like sterkt. Det handler ikke om å bringe genene videre, men om omsorg, om at vi har så mye å gi. Men det har vært en lang prosess. Vi har diskutert og spurt oss selv om det er lurt, i forhold til fordommer og eventuell mobbing i oppveksten. Men vi vet at Oda vil få det bra, sier Sissel.

Ukjent med omsorgen for et barn er de ikke. I fire år var de fosterforeldre for en jente.

— Hun kom deisende inn i livet vårt da hun var 12. Gjennom henne ble vi kjent med masse flotte ungdommer. De er så fordomsfrie, sier Sissel.

Som fosterforeldre ble de nøye vurdert og godkjent på lik linje med andre. Like enkelt opplevde de ikke møtet med offentlige myndigheter etter fødselen.

— Vi fikk for eksempel ikke lov til å gi henne Esthers etternavn. Og søknaden om såkalt pappapermisjon ble avslått. Derimot fikk jeg tilbud om støtte som enslig mor, forteller Sissel.

Hun er daglig leder i trondheimsavdelingen av en større, mannsdominert teknologibedrift. Der har hun fått masse støtte fra gutta. Og positive tilbakemeldinger fra høyeste hold. Esther, som er anestesisykepleier ved St. Olavs hospital, har kolleger som var involvert i fødselen og behandlingen etterpå. De spør hvordan det går med Sissel og Oda, og synes at de kjenner dem. At barnet skal mangle nærkontakt med menn, er ikke noe de har tenkt spesielt over. Begge har god kontakt med familien, og i vennekretsen finnes både homofile menn, vanlige småbarnsforeldre og homofile foreldre med barn.

Det siste er også viktig, mener de, for at Oda ikke skal føle at hun er helt spesiell.

I nabolaget, der det bor mange eldre folk, har de vært på babybesøk. Og de hilser og småprater med folk i strøket.

— Fordommene finnes sikkert. Men når de blir kjent med oss, faller ting på plass. Da er det ikke lenger så skummelt. Derfor stiller vi også opp i avisen for å vise at vi er to vanlige mennesker. Det nytter ikke å leve i skapet med barn.

MAMMA OG MAMMY: Sissel, t.h., er mamma, og Esther mammy. Men Oda har også lært seg til å si noe som likner på pappa – til stor latter fra de to kvinnene.<p/>FOTO: AGNETHE WEISSER