Mammas redning

- Haakan er det beste som har skjedd meg, sier Kjersti Vambheim i stuen sin i Arna.

22. juni 2003. Kjersti Vambheim er på tur sammen med ektemannen Ismail Cinar (32) og foreldrene sine. I Ulvik stopper de ved en foss. Cinar tar med en bøtte og går bort til vannet nedenfor fossen for å hente ferskvann. Når han har øst opp vannet snur han seg mot konen. Det siste han sier før han mister fotfestet er «I love you».

- Det siste jeg så var ansiktet hans som var snudd mot oss. Han prøvde å klore seg fast, men det var så kort mellom der det var trygt og der det ikke var trygt, sier Vambheim.

Håpet ute
Hun løp opp til veien for å stanse noen som kunne hjelpe. Moren ringte nødnummeret. Snart var 60 personer tilknyttet Ekstremsportveko på plass for å hjelpe. Over dem sirklet et helikopter fra luftambulansen.

- De sa at om de fant ham innen halvannen time, kunne de gi gjenoppliving. Da helikopteret dro visste jeg at det ikke var håp lenger, sier Vambheim.

Fem timer etter ulykken ble Cinar funnet. Mannen Kjersti Vambheim giftet seg med fire måneder tidligere, kjæresten gjennom syv år, var død.

I tillegg til sorgen hadde Vambheim det ufødte barnet sitt å tenke på. Det sparket allerede i magen hennes.

- Etter ulykken følte jeg meg helt lam. Jeg klarte ikke å tenke i starten og hadde nok med bare å stå opp, sier Vambheim.

En måned før fødselen hadde hun en drøm.

- Jeg badet en liten unge som hadde et annet utseende enn han skulle ha og jeg antok at han hadde Downs syndrom, forteller Vambheim.

Hun klarte ikke lenger å tenke positivt og trodde barnet ville dø.

Men da gutten ble født var han stor og sprellende og moren fikk god blikkontakt. Legene forsikret henne om at han var helt frisk, men Vambheim var fortsatt urolig.

Da hun fikk ham inn til seg etter et bad på sykehuset, så hun at han var helt lik babyen i drømmen. Vambheim ba derfor om at legene skulle se på han igjen.

- De gjentok at han var helt fin. En av legene mente at øynene var annerledes fordi han hadde tyrkisk far, husker Vambheim.

Fikk et kall
Til slutt gikk overlegen med på å ta en blodprøve av det nyfødte barnet.

- Da han kom tilbake med resultatet etter en uke, trillet tårene hans og jeg forsto at gutten min hadde Downs. For meg var ikke selve diagnosen et problem. Det vanskeligste var å skulle fortelle noe så dramatisk til venner og familie enda en gang, sier Vambheim.

Å hjelpe sønnen med sitt handikap føltes som et kall.

- Nå må jeg stå på for at Haakan skal få det bra, tenkte jeg. Jeg fikk noe viktig å engasjere meg i, sier Vambheim.

Hun ble positivt overrasket over andres reaksjoner.

- Jeg trodde folk ville se rart på barnet og på meg, men i bygden her er folk hyggelige. De skryter av Haakan i barnehagen og jeg har aldri møtt noen som har sagt noe negativt, forteller hun.

Den lille familien lever et helt vanlig liv.

- Haakan vekker meg med et «god morgen» og «du er skjønn» og klapper meg på kinnet. Da er det fint å våkne, smiler Vambheim og ser bort på gutten som har lagt seg ned på stuegulvet for å leke med bilene sine.

- Han vasker og kler på seg selv. Så spiser vi og drar i barnehagen. Det som er annerledes er at språket ikke er så godt ennå, forklarer Vambheim.

Vanskelig å fortelle
Om språket til Haakan er underutviklet, så opplever moren at han har sterk medfølelse for andre.

- Haakan er vennlig, inkluderende, sosial og veldig snill. Om et barn gråter, løper han til moren. Han vil ordne opp når noen er triste. Det krever litt å forstå andres situasjon, det er et tegn på klokskap, sier Vambheim.

Sammen med mannen importerte hun tyrkiske barneklær og leverte til 15 butikker i Norge. De hadde en leilighet i Istanbul og vekslet på å bo der og i Arna. Vambheim har fortsatt med importen, men driver i mindre skala enn tidligere. To ganger i året er mor og sønnen i Tyrkia for å besøke familien der.

- De forguder Haakan og tar ham med når de lager mat og handler og er ute. Vi har et fantastisk samhold med bestemor og tanter, forteller Vambheim.

Hun husker godt at hun slet da hun skulle fortelle sin svigermor om Haakan første gangen.

- Hun er enke, hadde mistet sin sønn og så skulle jeg fortelle at Haakan hadde Downs syndrom, sier Vambheim.

Da Haakan var syv uker tok hun ham med til Istanbul.

- Bestemoren grein og grein og lo og holdt han opp. Hun hadde vært så redd for at jeg ikke ville se dem igjen fordi det ville vekke vonde minner. Jeg glemmer det aldri, sier Vambheim.

Hun er glad for svigermorens engasjement.

- Hun har så teken på Haakan og trener masse med ham, forteller hun og legger til at seksåringen klikker på knappene på datamaskinen og prater med sin tyrkiske familie på Skype.

Håper han får kjæreste
Haakan kommer bort til salongen, tar et kosestopp hos sin mor, kryper forbi henne og begynner å hoppe fra sofaryggen og ned på noen bløte puter - igjen og igjen.

- Barn med Downs syndrom skal jo være så rolige, men jeg vet ikke helt om det stemmer, smiler Vambheim.

Hun opplever at helsevesenet stigmatiserer barn med Downs syndrom og tror at de allerede i fostertiden opplyser for mye om alt som kan skje i forhold til hjertefeil og sykdommer.

- Haakan er frisk som en fisk. Han har vært borte fra barnehagen i tre dager og er kanskje den som har minst fravær, sier Vambheim.

Fra han var halvannet år har han blitt trent etter Voita-metoden og gjør det fremdeles.

- Jeg ser ikke bort fra at det er en av grunnene til hans gode utvikling, sier moren.

Hun får god hjelp av familien og annen avlastning en gang i uken og hver tredje helg. Mor og sønn er med i en gruppe der det er åtte jevnaldrende barn med Downs syndrom og deres foreldre. De møtes én til to ganger i året.

- Det er positivt fordi vi kan diskutere alt som har med hjelpemidler og støtte å gjøre. En får også råd og ideer, forteller hun og innrømmer at hun er spent på Haakan sin fremtid.

- Haakan har en viktig plass i barnehagen og jeg håper han finner seg til rette i skolen når han begynner til høsten, sier hun.

Erfaringen hennes er at barn hjelper Haakon når han trenger det. De setter ikke i bås.

- Det er lett å tenkte: Å, jeg håper han kan bo alene og få seg en jobb. Men nå tenker jeg: Bare han har det godt og er lykkelig, er det det viktigste, sier Vambheim.

Hun vil også gjerne at han skal få et yrke som han kan trives i, og en kjæreste.

- Det har han forresten allerede, avbryter hun seg selv og går for å finne et fotoalbum.

Haakan setter seg ned ved siden av moren sin. Han peker på bildene og nevner alle han ser ved navn.

- Olivia er søt. Og Ylva, sier Haakan.

Landskonferanse åpner i dag
Mer enn 450 er påmeldt til Ups & Downs Hordalands landskonferanse for fagfolk og pårørende som starter i Bergen i dag.

Flere foredragsholdere vil belyse en rekke ulike temaer. Ekteparet Liv Inger og Erlend Sødal, som begge er leger ved Haukeland Universitetssykehus, er foreldre til Ida (4) med Downs syndrom og to barn til.

De vil blant annet prøve å besvare spørsmål som «Hva er et meningsfullt liv?», «Hvilke holdninger møtte vi i helsevesenet da vi fikk Ida?» og «Hva er spesielt for familier med barn med Downs syndrom?»