«Dei har vel viskelær på vegkontoret?» skrev Malena humoristisk i et av diktene den gang. Keiser Josef fikk uventet og uvant motstand. Vel var han vant med sinte og sure oppsittere, men kanskje ikke sånne som Malena. Hun var like annerledes som en Lotto-millionær.

«Du skal ikkje øyda den jorda vi har,

for i den skal det veksa og gro!

De som sit der ved skrivebord

og planlegg ein veg

midt gjennom heimen hjå meg –

der jord og hus skal leggjast svart:

Tenk dykk om – vi får det aldri att!

BT og Strilen fulgte den gang Malenas kamp slag for slag – dikt for dikt. Hun fikk inn den ene poetiske fulltrefferen etter den andre. Og på vegkontoret begynte de visstnok å tenke seg om. For i dag, 30 år senere, bor Malena fremdeles på eiendommen slekten har hatt på Litlematre i elleve generasjoner.

– Det var ikkje rett å jaga folk vekk på den måten vegkontoret ville, sier Malena i dag.

Det var etter konflikten med vegkontoret at hun for alvor fikk inspirasjon til å skrive dikt. Noe BTs lesere har hatt stor glede av de siste årene.

«En modig maur»

– Versene bare detter inn i hodet mitt, klukkler hun. Vi har invitert oss selv på kaffebesøk hos Malena, for å finne ut hva som driver en 93-åring til å leve på verseføtter.

Men hun blir blyg i målet når vi antyder at diktene for lengst burde vært å finne mellom to permer.

Nei, hun vil ikke høre snakk om at det hun skriver er godt nok til å komme på prent i bok. Blyg som en Olav H. Hauge er hun.

«En modig maur og et eiegodt menneske», sto det om henne i BT da hun fylte 90 i mars 2003. «¿og en dame med en poesi i alle sanser», burde det også stått.

Kongen på veggen

På det lune kjøkkenet henger det et bilde av kong Haakon på veggen. Malenas første konge. Den andre, kong Olav, fikk et dikt da han døde. Det sluttet slik:

«I sorg vi senkar flagget vårt,

men heisar det til topps

i takk frå Noregs drott!»

Allerede et av de første årene etter krigen skrev hun sin hyllest til Norge og friheten:

«17. mai er dagen vi ber

djupt i vårt hjarte og sinn

lik vinden som leikar om panne og kinn

leikar tanken i hugen – vâr og linn.

17. mai er min!

De triller ut av henne, diktene. Det ene etter det andre deklamerer hun for oss, mens vi spiser rundstykker med syltetøy på. Hun husker prikkfritt dikt hun skrev for tyve-tredve år siden.

65 år på Litlematre

På Litlematre har Malena bodd siden 1942, da mannen Teodor hentet sykepleiersken fra Odda til gårdsbruket innerst i Masfjorden.

– No sit eg på gjerdet og tenkjer attende, sier Malena.

Og skriver om solen som går ned borte i Middagsskardet.

«Snart kjem siste dagen i år

at sola sveiper innom glaset mitt.

So sig ho ned attom Middagsskard

og gøymer seg slik ho har gjort so titt.»

Eller om øresusen:

«Dager kjem og dager fer.

Sola skin så blankt og fin.

Fuglen kvitrer glad i li

og tinnitus durer i øyro mine -

og eg spelar radio heile dagen.»

Nesten litt Olav H. Hauge det ôg, antyder vi. Malena blåser av oss.

«Den gamle riva» heter et av diktene. Hun skrev det «på eit blunk» da avisen Strilen lyste ut konkurranse. Men, akk, hun glemte å sende det inn. Her er en smakebit:

«Nå er eg vorte ei gamal rive

tannlaus – motteten, ferdig med livet,

sett bort i ei krå som eit inkjevetta

gøymd og gløymd av de unge ætta.

En vinnerkandidat, etter vår ringe mening. Og selvfølgelig har hun skrevet om legendariske Bjørn West, de norske soldater som lå i fjellet ovenfor Matre under krigen.

«Bjørn West – dei hadde ein visjon.

Eit fritt land utan band og union

med framand makt.

Noreg — ein folkeheim for frie menn og kvinner.

Det er naturen hun dikter mest om nå for tiden. Og miljøet.

– Vi tar svære jafs tå naturen, det likar eg ikkje, sukker hun. En form for galskap har tatt verden, mener hun.

Titlene på diktene hennes forteller om kjærlighet til skaperverket. «Forspel til sommar», «Tanker i vårkvelden» og «No blømer heggen».

«No blømer heggen i ruskevêret.

Den står i vinden så kvit og fin og viftar skjelmsk på sin blomekjole og berre er og ler og skin.»

Hvor er forleggerne? Vi bare spør.