Det er bare én gjest i den store spisesalen på det ærverdige, gamle hotell London som tidligere het Londre, på fransk, og som nå heter Londonskaya, på ukrainsk.

Gjesten sitter ved et bord tett oppe ved podiet hvor en styrkekvartett, korrekt antrukket, kvinnene i svarte, side aftenkjoler, mennene i mørk dress, har hevet buene, klar til å gjenskape nøyaktig den samme stemningen som rådet i dette rommet sommeren 1941.

Så strømmer tonene utover i spisesalen.

Mannen ved bordet blir straks slått av minnenes kraft da de såre, vemodige strofene av Griegs «Solveigs sang» når ham.

Han famler intenst etter en av tøy serviettene på bordet.

Kroppen rister stille. Han biter seg i kinnene.

Vil ikke gi seg over, men klarer ikke å holde igjen tårene som renner nedover kinnene.

Svein Blindheim gråter og gråter.

— Kutt, kommanderer regissøren Ingerid Hagen. Med dette vesle ordet bringer hun både Blindheim, det ukrainske teamet som har filmet scenen og den bergenske produsenten Vidar Trellevik i VPB Media AS, nesten brutalt tilbake til 2004.

Regissøren er fornøyd. Tagningen satt som den skulle.

— Jeg visste ikke dette skulle bli så voldsomt, innrømmer Blindheim. Han kjemper for å få kontroll på følelsene sine.

— Alt er presis som det var. Hver kveld spilte et orkester «Solveigs sang». Vi var flere unge, norske menn som fikk et langt stopp i Odessa etter at tyskerne angrep Sovjet i juni. Vi var alle på vei for å melde oss til krigstjeneste i London. Alt var usikkert for oss. I sted, da orkestret spilte, satt jeg her og gjorde meg de samme tankene som den gang. Jeg tenkte på min mor, nå som da. Tenkte på hennes fortvilelse den gang. Hun ante ikke noe om hvor jeg var. Det må ha vært svært vanskelig for henne, sier Blindheim stille.

Ingerid Hagen er 51 år yngre enn mannen hun skal dokumentere livet til.

Den 36 år gamle regissøren er også historiker, som Svein Blindheim.

Det var da hun holdt på med sin hovedoppgave med emne fra den annen verdenskrig at hun for alvor begynte å stille seg spørsmålet: Hvorfor har ingen laget film om det turbulente og spesielle livet til den markante krigshelten og kontroversielle samfunnskritikeren Svein Blindheim?

— Til min lykke traff jeg en særdeles sprek og oppegående eldre mann, og det var ikke nei i hans munn da jeg presenterte ham for mine filmplaner. Jeg vet Svein virkelig ser fram til den debatten som helt sikkert kommer i kjølvannet av filmen, sier Ingerid Hagen.

Hun håper å kunne gjøre ferdig «Den lange reisen» til jul og få den vist i fjernsynet så snart som mulig etter det.

— Vi regner med bråk. Allerede nå har filmen fått forbausende mange til å røre på seg. Blindheim har vært en sterk kritiker av den måten vår krigshistorie er skrevet på. Slik kritikk blir ikke tålt i dag heller. Jeg har en følelse av at mange mener det burde ha gått hundre år før en film som vår skulle vært laget, sier Hagen.

Dagen før opptaket i spisesalen har Ingerid gjort opptak i den 192 trinns trappen i Odessa som ble verdensberømt gjennom den sovjetiske filmklassikeren « Panserkrysseren Potemkin».

Stram og utholdende har den tidligere majoren tålmodig gått opp og ned i trappen.

Regissøren og hennes medarbeidere gir seg ikke før de har fått scenene presis som de vil.

Solen steiker og timene går. Regissøren er fortsatt ikke helt fornøyd...

— Hun er streng og nådeløs, Hagen, spøker Blindheim. Han blir innvilget en kort pause og Ingerid grer ømt og forsiktig håret hans før neste tagning.

De to har utviklet et tett og varmt vennskap de årene som har gått før innspillingen begynte.

— Jeg er så glad for å ha bli kjent med Svein, sier Ingerid Hagen.- Han er en så flott mann!

Den samme attesten får Blindheim av Ingolf Håkon Teigene.

Det var den unge Ny Tid journalisten Teigene som sommeren 1977 tok seg fram til en avsidesliggende, telefonløs sørlandshytte hvor Blindheim befant seg, for å få den tidligere majoren og etterretningsoffiseren til å bekrefte historien om at Norge på 50- tallet sendte spioner fra Finland til Sovjet.

Forsvaret og politikere hadde nektet for at noe sånt hadde skjedd, men Svein Blindheim bekreftet historien og Teigene skrev intervjuet som førte til at Svein Blindheim ble dømt til 75 dagers betinget fengsel for taushetsbruddet året etter.

— Svein er en modig, vennlig og sannhetssøkende mann. Jeg skjønte nok ikke hvilken pris han måtte betale for å fortelle om spionasje virksomheten, men jeg tror Svein selv var fullstendig klar over hva han gjorde. Dommen er noe av det skammeligste som har skjedd i Norge som følge av den kalde krigen. Jeg har mange ganger lurt på om de som dømte Svein Blindheim for å ha fortalt sannheten har skammet seg. Det burde de ha gjort, sier Teigene.

Det er kveld i Odessa.

En lang og tøff arbeidsdag er over for filmteamet og for den 87- årige Blindheim.

Nå er det tid for mat. Og drikke.

Blindheim er i storslag.

Han hever vodka - glasset.

— Skål, oppfordrer han.- Nå vil jeg drikke. Jeg vil drikke for min siste tur i Odessa!

(foto: Oddleiv Apneseth)
(foto: Oddleiv Apneseth)
(foto: Oddleiv Apneseth)
(foto: Oddleiv Apneseth)
(foto: Oddleiv Apneseth)