I USA har antidepressiva vært utprøvd med et visst hell, for å minske angsten for å snakke hos barn med selektiv mutisme. Det finnes også norske barn som har hatt fremgang med medikamenter.

Ekspertene mener det er viktig at folk er oppmerksomme på diagnosen, slik at den kan stilles tidlig og barnet kan få hjelp. Tidlig diagnose gir langt bedre prognose.

Men det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, fordi barna responderer ulikt. I noen sammenhenger fungerer det bra å belønne barnet, men dette er en balansegang.

Ekspertene mener det er viktig å utfordre grensene, møte angsten, men da innenfor trygge rammer. Det er ikke barnets personlighet man skal endres, men man skal løse opp i de relasjonene som er vanskelige, vise at de er ufarlige. Mange voksne snakker over hodet på mutister, de henvender seg aldri til dem, og regner ikke med dem. Feilslutningen er at tause barn er mindre intelligente barn.

Heidi Omdals erfaring er at man ofte kan nærme seg et barn med selektiv mutisme ved hjelp av humor, tøys og tulling.

Ekspertene advarer mot å presse barn til å snakke, fordi det gjerne ender i en maktkamp som barnet er sikker på å vinne med tausheten sin. Likevel trenger disse barna tydelige grenser, som alle andre barn.

Det gjelder om å se hvilke situasjoner som oppleves som trygge, og å samarbeide med barnet. Man skal ikke lage noe nummer ut av det hvis barnet snakker, den oppmerksomheten ønsker ikke et barn med selektiv mutisme. Hvis barnet begynner å hviske, så vær med på det. Hvisking er en god begynnelse.