SARA HAR GÅTT SVANGER med ideen i femten år, da hun kommer over en annonse på internett fra to homofile menn.

Paret bor i en storby i Europa. I fire år har de søkt jorden rundt etter en kvinne som vil bære frem drømmen for dem.

Sara svarer på annonsen: «Fremdeles på utkikk etter surrogatmor?».

Mange e-poster og telefoner senere avtaler Sara å møte Eric og Oscar. Kjemien er god fra første stund. De møtes igjen. Etter lange diskusjoner blir kontrakten underskrevet. Sara, som biologisk mor, sier fra seg omsorgen for barnet. Eric, den biologiske faren, skal ha hundre prosent omsorg. Siden skal partneren Oscar adoptere.

Selve befruktningen skjer ved hjelp av en plastsprøyte med sæd.

Nå er det bare å vente.

EN MÅNED FØR TERMIN sitter Sara rundmaget og insisterer på at dette gjør hun av fri vilje. Blikket er direkte, ordene sylskarpe.

— For meg er dette et egoistisk ønske. Jeg liker å være gravid. Mine forrige fødsler var fantastiske. Jeg følte meg utrolig sterk. Jeg vil gjerne føde igjen. På engelsk kalles det «birth junkie».

Hun skal føde et barn og gi det vekk - uten noen form for betaling, og med bare ett eneste krav.

— Surrogatmødre, som ikke får kontakt med barnet senere, sliter veldig. Jeg har vært soleklar på at vi må ha en eller annen form for kontakt - for eksempel med bilder, sier kvinnen som er i begynnelsen av trettiårene.

Hun vet at mange vil reagere på valget hun har tatt. Derfor ønsker Sara å være anonym. Familien vet ingenting, og hennes egne barn er for små til å forstå.

— Hvilket forhold har du til babyen?

— Jeg vet hun vil bli elsket, og jeg tenker mye på fremtiden hennes. Det er rart at jeg ikke skal ha noe å si i hennes liv fremover.

— Bør hun får vite sitt opphav?

— Noe annet ville være urettferdig overfor henne. Hun er den viktige. Får hun behov i fremtiden som tilsier at jeg bør involvere meg, så gjør jeg det.

FOR ERIC OG OSCAR er svangerskapet preget av forventning og tvil. Sara fôrer dem med bilder av den positive graviditetstesten, ultralydbilder og fotografier av den voksende magen. Men også de vordende fedrene har problemer med å fatte Saras valg.

— Det var vanskelig for oss å forstå at hun ville overlate sitt eget barn til oss, sier Oscar.

— Hun er en fantastisk kvinne. Vi savner ord for den gaven hun gir oss, sier Eric.

Det gifte paret hadde nesten glemt den flere år gamle annonsen, da Sara tok kontakt.

— Det var helt uvirkelig å få den e-posten.

Én uke før termin er de vordende fedrene på plass i Norge, for å være med på fødselen. Bergens Tidende møter Sara, Eric og Oscar på en restaurant.

Ved bordet ler karene av sine sympatigravide mager, og forteller oppglødd om alle bøkene de har lest om graviditet og fødsel.

BARNEROMMET STÅR klart hjemme. Paret har kjøpt bleier, sprinkelseng og stellebord. I fryseren lagres 20 liter morsmelk som Oscars svigerinne har pumpet og gitt dem. Både familie, venner og kolleger er informert. De venter i helspenn - noe stadige sms-er vitner om.

— Dette er et overplanlagt barn, et barn skapt av kjærlighet. Vi skal gi det alt og litt til, sier Eric.

— Ja, jeg tror vi kommer til å kvele det med kjærlighet, sier Oscar.

Egentlig hadde de gitt opp håpet om å bli foreldre. Surrogatformidling ble for dyrt, med kostnader på opptil en halv million kroner. Da de på toppen støtte på en svindeltiltalt advokat i USA, trakk de seg ut av det markedet.

Å få barn med et lesbisk par eller med en heteroseksuell kvinne, ble også forkastet. Problemet var fordeling av ferier og høytider.

— Vi ønsket ikke at barnet skulle vandre frem og tilbake som et skilsmissebarn, sier Oscar.

I hjemlandet har de flere homofile vennepar som er blitt foreldre via kostbar surrogatformidling. De synes det er urettferdig og diskriminerende at det er så vanskelig for homoseksuelle menn å få hjelp til å få et eget barn.

- LENGSELEN ETTER BARN finnes enten man er homoseksuell eller heteroseksuell. Man ønsker å leve videre i noen, sier Eric.

Sara deler deres syn.

— Det er ikke bare ufrivillig barnløse menn og kvinner med en diagnose som bør få hjelp. Også single og homofile kan ønske seg barn, sier Sara.

Flere ganger har hun sett annonser fra norske surrogatmødre og vet hun er ikke alene.

— Det er veldig hysj hysj - akkurat som abort var før i tiden. Jeg skulle ønske det var lovlig. Ikke bare for meg selv, men for at par skal slippe å bruke millioner av kroner på å få det utført i utlandet.

KLOKKEN ER 05.46 to dager etterpå. Lille Linnea vil ut. Nå.

Sara rekker knapt å varsle jordmoren før fødselen er i full gang hjemme i stuen. Eric, som jobber som steward på fly, har fått opplæring i å ta imot babyer. Nå må han ta imot sin egen.

— Jeg husket plutselig ingenting. Fikk bare vasket armene mine til albuen og ba Oscar koke vann og finne rene kluter.

På vei opp trappen ser han hodet til barnet på vei ut. I samme øyeblikk kommer jordmoren til unnsetning.

To timer etter fødselen ligger Linnea godt og varmt på Saras bryst. Glipper søvnig med mørke øyne. Sara smiler stolt, men er sliten.

— Jeg hadde en kjempefin opplevelse. Jeg har egentlig hatt en drøm om å føde hjemme.

På kjøkkenet står paier ferdig bakt ved siden av steriliserte melkeflasker. Oscar er i full vigør. Må holde seg sysselsatt.

Mobilene mottar den ene gratulasjonen etter den andre til de nybakte pappaene. Erics mor gråter av glede ved nyheten om barnebarnet.

Saras mobil er taus.

- DU ER VÅR HELT. Vår Power woman, sier Oscar og stirrer beundrende på Sara i sofaen. Eric tar med seg datteren bort til vinduet. Ser seg mett mens dagens første solstråle streifer den nyfødte.

— Se Linnea, du brakte solskinnet med deg, sier pappa.

Så bærer det i bil til sykehuset for veiing og måling. Det offisielle Norge venter den lille.

— Nå er det spennende om papirene blir godkjent, sier Oscar.

Folkeregisteret i Norge, politiet og myndighetene i hans eget land har gitt ham den informasjonen han har bedt om. Men ikke uten å heve øyenbrynet.

— Jeg fikk mange spørrende blikk, men de fleste kom tilbake til meg etter å ha undersøkt. Vi får barn med en venninne, og hun sier fra seg omsorgen til barnets far. Her er det et fravær av forbud, sier Oscar bestemt.

En jordmor og barnepleier møter dem i døren på sykehusets fødeavdeling. Å ta imot nybakte homofile foreldre har aldri skjedd før ved dette sykehuset.

De møtes med gratulasjoner og varme håndtrykk. Personalet veier og måler en illsint Linnea. Så et varmt bad før barnelegen undersøker henne.

— 4.609 gram og 53 centimeter. Linnea, du er helt perfekt, sier jordmoren.

SKJEMAVELDE. Oscar og Eric er nervøse. Sara har fylt ut alle papirer på forhånd. Nå venter bare sykehusets stempel og videresending til Folkeregisteret. Men jordmor er usikker.

— Jeg må jo innrømme at vi aldri har gjort dette før.

Hun forsvinner ut døren med papirene. Oscar kaster hodet bakover - ser i taket. Minuttene går sakte før jordmoren returnerer med stemplede papirer.

— Nå skal dere bare slappe av og nyte det. Kom til oss hvis det er noe dere lurer på, sier hun.

FEM DAGER ETTER FØDSELEN møter Bergens Tidende Eric og Oscar igjen. Trøtte etter nattevåk, men utvilsomt veldig lykkelige.

— Vi er blitt eksperter på bleieskift. Hver kveld gjør vi alt klart med flasker for natten og rent tøy. Nå føler vi oss mer trygge og vi er blitt bedre kjent med Linnea, sier Eric.

Babyen er snill og sover godt. Nesten for godt. Flere ganger våkner Oscar om natten for å sjekke at hun puster og lever.

— Hun er vår datter. Vi har ansvar for henne. Det er en vidunderlig følelse.

Ennå skal de bo to dager til i hjemmet til Sara. Så skal de reise.

— Det skal bli godt å komme hjem, men vi kommer til å savne storfamilielivet her med Sara og hennes barn. Vi har noe helt spesielt sammen og kommer nok til å treffes igjen, sier de to.

BABYBLUES. Det er syv dager siden fødselen. Babyen har reist. Denne mørke novembermorgenen kommer tårene for første og siste gang.

— Det er ikke vond gråt. Jeg dør ikke av hjertesorg. Jeg griner like mye ved tanken på at de skal få være sammen som en familie og feire jul, sier Sara.

Navnene i artikkelen er endret av hensyn til de omtalte personenes anonymitet.

DOBBEL FARSLYKKE: Eric og Oscar gleder seg over det lille underet som skrikende og sprellende kontrolleres av jordmor og barnelege. - Vi skjønner at dette er nytt for personalet, men vi opplever at de er forståelsesfulle.
Valde, Vegar
DEN STØRSTE GAVEN: 4609 gram og 53 centimeter lang var Linnea ved fødselen. Hun protesterer vilt mot sitt første bad. Bedre går det når hun får ligge mot skulderen til Eric. - Først når papirene går igjennom kan vi puste lettet ut, sier Oscar.
Valde, Vegar
Valde, Vegar