Livet gikk liksom i vranglås for Gunn Liland for drøyt ti år siden. Langvarig sykdom gjorde tobarnsmoren avhengig av tjenester fra Aetat, trygdekontor, sosialkontor og helsevesen.

Periodevis har Liland nærmest gått i skyttel mellom offentlige kontor, og på syv år hadde hun ti forskjellige saksbehandlere.

— Å skifte så ofte var slitsomt. Du må hele tiden forholde deg til et nytt menneske, og gjenta historien din.

I 2005 fant hun tilfeldigvis en brosjyre på et venterom. Mennesker med spesielle behov kan søke om å få utarbeidet en individuell plan, sto det, og bli tildelt én kontaktperson i NAV-systemet.

— Det hadde ingen fortalt meg. Å bare forholde seg til ett menneske gjør det mye lettere å være i dette systemet. Nå har jeg oppnådd noe jeg trodde var umulig for få år siden, sier Liland.

Les også: Brukeren blir sjef

Turbo-Gunn

Liland holder høyt tempo. Turbotempo. Allerede som barn var hun høyt og lavt, og snakketøyet gikk støtt.

— Jeg vet ikke hvor mange trehjulssykler jeg knakk, før jeg begynte på skolen. Men det gikk greit, jeg var en blid unge. Ingen kjefter på blide unger.

I voksen alder jobbet hun fjorten år i Posten som kundebehandler. En perfekt jobb, sier Liland, der ingen stilte spørsmål ved aktivitetsnivået hennes - selv når hun jobbet doble skift, og ellers stilte opp der det var nødvendig. På fritiden drev hun med kor og revy.

— Jeg kjeder meg veldig lett, er sosial og trenger impulser utenfra.

Først for tre år siden, i en alder av førti år, fikk hun forklaringen på sitt høye aktivitetsnivå. Hun fikk diagnosen ADHD. Da hadde hun allerede vært gjenganger i helse-, trygde- og sosialsystemet i flere år. Problemene begynte på tampen av 1996, etter den andre fødselen.

— Først merket jeg at jeg ikke klarte å opprettholde turbonivået. Jeg var trøtt og sur hele tiden, og det irriterte meg voldsomt. Jeg stengte meg mer og mer inne i meg selv, og skjønte ikke at jeg var i ferd med å utvikle en psykisk lidelse.

Les også: Vegring i systemet

Impulskjøp i databutikken

Et lite år senere veide hun førti kilo, og kunne knapt stå på beina. Legene konstaterte at hun hadde stoffskifteforgiftning.

Medisinene hjalp. Hun kom på fote igjen fysisk, men ikke psykisk. Forholdet til familie og venner ble anstrengt. Kolleger la merke til at noe var galt, og Bedriftshelsetjenesten ble koblet inn. I 2000 ble Liland sykmeldt.

Etter ett år med sykepenger, gikk hun over på rehabilitering, så attføring. Tidvis følte hun seg dårlig behandlet av saksbehandlere i systemet.

— Særlig den første gangen følte jeg meg mistrodd, og opplevde at jeg ikke ble møtt med respekt. Når du har jobbet i mange år, gjør det himla vondt. Slik ville jeg aldri behandlet mine kunder i Posten.

Hennes egen «snuoperasjon», som hun kaller det, begynte blant annet med impulskjøpet av en altfor dyr datamaskin, samt innføringsboken «Windows XP for dummies». Slik oppdaget Liland sitt talent for data.

Toppkarakter på studiet

NAV sa ja til søknaden hennes om individuell plan. Slik kom Liland i kontakt med May Gunn Hommen, psykiatrisk vernepleier og koordinator på NAV Årstad sosialtjeneste.

— Å forholde seg til ett menneske i NAV-systemet har hjulpet meg enormt. Jeg får den hjelpen jeg trenger, kan snakke fritt og blir møtt med respekt.

Hommen oppmuntret henne blant annet til datastudier på Næringsakademiet. Det var tøffe tak til å begynne med.

— Men Hommen sa at «dette skal du gjennom!» Det første semesteret fikk jeg toppkarakter, noe ingen andre på dette studiet hadde fått før, sier Liland.

— Når du får deg en knekk, er det som om ressursene dine går i dvale. Innerst inne har jeg alltid hatt tro på meg selv, men nå har jeg papir på at jeg er en smarting! Jeg føler at den tiden som var så vond, er over, og er utrolig stolt over meg selv, som klarte noe jeg trodde var umulig for noen år siden. Det gir inspirasjon til å jobbe videre.

GÅR NAV-LØPET SAMMEN: Bedre med én saksbehandler på kontoret enn ti et sted i NAV-systemet. Gunn Liland til v. fikk May Gunn Hommen ved NAV Årstad sosialtjeneste som sin faste kontaktperson. Å forholde seg til ett menneske gjør det mye lettere, sier Liland om ordningen med individuell plan. Hun ble syk etter mange år i arbeidslivet og storforbruker av helse- og trygdeytelser. Nå studerer 43-åringen datafag, og ser lyst på fremtiden igjen.
Aarekol, Marita