LENE SKOGSTRØM

Lei av å høre hvor konsekvent, forutsigbar og tålmodig du må være for å lykkes som forelder? Slapp av. Psykolog Lisbeth Brudal mener hun har svaret på hvordan vi skal gi barna våre det viktigste: selvrespekt og en følelse av å være verd noe.

— Foreldre må klare å leve seg inn i barnas verden. Så enkelt, og så vanskelig er det. Men det kan faktisk læres.

Hun fastslår at alle mennesker er født med evnen til empati, eller på norsk: «innføling», innlevelse. Men når barna ikke møter innlevelse fra foreldrene, mister de selv denne ferdigheten. I boken «Kunsten å være foreldre» som nettopp er kommet ut, forklarer Brudal med flere eksempler fra hverdagen hvordan foreldre kan velge den empatiske løsningen.

— Det er ikke noe mystisk med empati. Men det er i ferd med å gå i glemmeboken. Vi er blitt reddere for kontakt, for å forplikte oss, mener hun.

Ironi er feigt

— Det motsatte av empati er ironi. Det er feigt av foreldre å bruke ironi mot barn. Hun mener å se tegn til at ironien brer seg i samfunnet og i alle mellommenneskelige forhold.

— Til og med fire-femåringer i barnehaven bruker ironi nå, fordi de har lært det hjemme. I «den ironiske familie» er alvoret fraværende - det blir fleipet bort. Viktige følelser, som det å være lei seg, blir avfeid.

Et eksempel: En gutt på 12 år som kommer ned til frokostbo r det, tydelig nedfor. Gutten ha d de drømt at han døde den na t ten. Faren ser ansiktsuttrykket hans og sier: «Prøv med et smil, da!». Med den ironiske bemer k ningen signaliserer han: Det plager meg at du er lei deg. Men jeg orker ikke å vite hvordan du har det. Faren burde ha sagt: «Neimen, hva er i veien med deg? Fortell hva du har drømt..»

Lytte uten å avbryte

Nettopp å la barn fortelle noe ferdig fra begynnelsen til slutt, er nøkkelen til innlevelse, påpeker Bruland.

— Det høres så opplagt ut. Men tenk på hvor mange ganger vi synder mot nettopp dette. Når barn forteller, avbryter vi, korrigerer, forklarer, bagatelliserer, mistror, trøster eller kommer med innvendinger. «Det var vel ikke sånn det var...»

Gutten som fikk den ironiske bemerkningen fra faren, kan der og da bestemme seg for at han aldri mer gidder å fortelle faren sin noe som er viktig for ham. Og mange barn og unge gjør nettopp dét: de lukker seg. Da er toget gått for å ha et åpent forhold.

— Vi tror vi viser empati. I vikeligheten er det sympati vi ofte viser barna våre. Og det er noe annet, påpeker hun.

— Å være empatisk krever mer tid. Kanskje hadde faren måttet bruke en halvtime ved frokostbordet for å høre om angstdrømmen til sønnen. Og det hadde han jo ikke tid til?

Kodeord

Ofte skjuler det seg noe mer i barnas spørsmål enn det kan virke som på overflaten. Det gjelder å finne «kodeordet,» det som ligger under og er det barnet virkelig er opptatt av. Kanskje uten at de vet det selv.

— Kan ikke innlevelsen i barnas verden gå for langt?

— Jo, det er en fare i det. De voksne må kunne ta på seg sin egne sko igjen. Ellers blir de utbrent.

Hun understreker at å vise empati ikke er det samme som barneoppdragelse fri for grenser. Foreldrene er som ledere i en bedrift: de må sette ting på plass og lage noen rammer for virksomheten.

Foreldremot

— Foreldre må ha mot til å stå frem som dem vi er. Vi må si hva vi synes er rett og galt, og tørre å fortelle om oss selv og hvordan vi har det. Som klinisk psykolog har hun overraskende mange klienter som sier de aldri ble kjent med foreldrene sine. De vet ikke noe særlig om dem.

— For virkelig å lære innlevelse, må vi være klar over de blinde flekkene i oss selv. Vi har alle våre ting «med i bagasjen.» Vi må tørre å kjenne etter hvilken grunnfølelse vi har, og hva som driver oss i livet, forteller hun.

— Da vil vi skjønne våre egne reaksjoner overfor barna bedre.