For Sæther er det viktigste at DA betalte turen selv og at det var et faglig opplegg.

— Vi reiste på et miniseminar der reisebyråtjenestene våre ble evaluert og gjennomgått. Parallelt var det en ekskursjon rundt på forskjellige hoteller. Strasbourg besøkes ofte av folk fra domstolene, og det er vår oppgave å tilrettelegge for den type besøk. Så besøkte vi Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, forteller Sæther. Han vurderer turen som forsvarlig.

— Men jeg har forståelse for at andre kan ha en annen oppfatning. Det vil gjelde de fleste beslutninger en tar.

— Dere skulle vurdere hotellene. Hvor mange hoteller besøkte dere?

— Akkurat det vet jeg ikke, for jeg var ikke med på den runden. Men jeg kan ikke tro at det ble tid til å så mange, sier Sæther.

— Var det ikke ditt ansvar å sikre at turen faktiske ble brukt til faglige formål?

— Klart, men jeg har ikke gått ned i detaljene og undersøkt hva de så etter, sier Sæther.

— Hva skulle vurderingen brukes til?

— En fremtidig tilrettelegging av besøk til Strasbourg, for å sikre oss at vi har et mest mulig profesjonelt tilbud til våre folk, svarer domstolsdirektøren. Han kan ikke vise til noen rapport fra hotellvurderingen. Domstolsadministrasjonen har heller ikke betenkeligheter med at VIA fikk arrangere turen, halvannen måned før DA ba om anbud på reisebyråtjenester. VIA vant anbudskonkurransen. Ifølge Sæther vant VIA anbudskonkurransen med det klart beste tilbudet. DA fikk vurderingshjelp av en ekstern konsulent.

— Var det ikke gunstig for dem som skulle levere et anbud å vite hvordan DA vurderte dem?

— Det var det sikkert, men på tidspunktet hadde vi statens avtale. Gjennomgang var med basis i den relasjonen vi hadde med VIA på det tidspunktet.

— Tror du de opplevde det som gunstig å få reise på tur sammen dere?

— Det må du spørre dem om, men vi har en holdning og en åpenhet i den typen prosesser og vi ga ikke opplysninger til dem som andre ikke har fått. Vi driver ikke med forretningshemmeligheter.

Fakturaen som foreligger etter turen er ikke spesifisert. Den er bare merket med egenandel.

— DA krevde å betale alle kostnader, og det gjorde vi, sier Sæther.

— Fremstår prisen som en sannsynlig pris i forhold til reisen dere foretok?

— Vi reiste billig med både fly og leiebil, vi var innlosjert på et moderat hotell og det var ikke noen som helst flust. Serveringen var også meget beskjeden.

— Når vi undersøker får vi en pris på cirka 11.000 kroner?

— Vi har som sagt fått bekreftelse på prisen, og vi fant ingen grunn til å tvile på den.

Under turen til Strasbourg fikk DA og reisefølget omvisning av sekretæren til Hanne Sophie Greve. Greve selv ville ikke møte den norske delegasjonen.

— Greve sier hun ikke så opplegget som vesensforskjellig fra en gruppe turister?

— Det må stå for hennes egen regning, mener direktør Sæther. Ifølge ham ba DA aldri om å få møte Greve selv, og har således aldri fått noe avslag fra henne.

— Dersom vi hadde mottatt et slikt avslag ville vi måttet vurdere turen på nytt.

— Nestlederen i styret sier styret aldri har hørt om turen. Burde ikke styret vært informert?

— Nei, vi har ingen rutiner på at styret skal klarere reiser. Men det er klart at styret har full rett til å i etterkant foreta en vurdering.

— Hva var merverdien av å reise sammen med reiselivsbransjen?

— Vi fikk gjennomgått tjenestene, besøkt hotellene og besøkt domstolen. Akkurat det som gikk på reiselivstjenestene kunne vi vel gjort her, men ikke de to andre.

— Da står man igjen med at hotellvurderingene var årsaken til å skulle reise sammen med reiselivsbransjen?

— Å besøke domstolen var jo også viktig.

— Men til det trenger vel ikke DA assistanse fra reiselivsbransjen?

— Det vi skal forsvare er hvorvidt det var riktig av oss å reise, ikke om de andre burde reist.