Det er i selvbiografien «Grønn dame, rød klut» som kommer ut i dag at den tidligere senterpartilederen på dramatisk vis skildrer det sinnet som tok henne i striden om veterinæravtalen høsten 1998.

Lahnstein ble oppriktig forarget over revestrekene som fremtredende partifeller sto bak. Hun fikk nyss om at noe muffens foregikk bak hennes rygg mens hun var på hardt tiltrengt ferie i Syden sammen med søsteren. Lahnstein hadde da i flere uker fungert som statsminister mens Kjell Magne Bondevik var syk.

Krav om at hun tok dissens

Det var en landsomfattende aksjon i gang i Senterpartiet for at det skulle snu i synet på veterinæravtalen, og dermed ta dissens i regjeringen.

«Man kan ikke både sitte i regjering og samtidig ha anledning til å flagge saker som om man var i opposisjon. Sitter man i regjering, tar man ansvar sammen med de andre», sa hun og fortalte både Johan J. Jakobsen og Odd Roger Enoksen at hun ville innkalle til ekstraordinært landsmøte og gå av.

Men det endte med at hun bøyde unna for presset. Av de seks Sp-statsrådene var det bare Gudmund Restad og Peter Angelsen som strittet imot og fulgte flertallet i regjeringen.

Flere bitre nederlag

Anne Enger Lahnstein truet senere, som kulturminister, dessuten med å forlate regjeringen hvis hun ikke fikk 130 mill. kroner i påplussing på kulturbudsjettet. Bondevik hadde ikke noe valg.

I boken gir Lahnstein mange eksempler på harde oppgjør, sterk uenighet og bitre nederlag i Bondevik-regjeringen. Det var ingen idyll.

Isfronten må til tider ha vært nesten uutholdelig. For senterpartilederen var det bittert å oppleve at hun fra første stund måtte gi tapt i kampen om kontantstøtten. Den hadde hun alltid vært imot. Det er også atskillig sårhet når hun vurderer dette i ettertid:

«Nå må du gi deg!»

«Jeg tapte først innad i eget parti. Så tapte jeg igjen på Voksenåsen, etter mange harde runder og etter at Johan (Jakobsen) hadde bedt om time-out og sagt at «nå må du gi deg!» I løpet av min tid i regjeringen tapte jeg til stadighet… Men Johan, og i særlig grad Gudmund (Restad), hadde nok en annen oppfatning av kontantstøttens betydning for regjeringen enn jeg hadde.»

Ble aldri nære fortrolige

Forholdet til KrF må ha vært iskaldt, ikke minst overfor Valgerd Svarstad Haugland. Lahnstein beskriver det slik:

«Valgerd og jeg er ulike som personer og som politikere. Kontantstøtten var en belastning på forholdet mellom oss…Vi ble aldri nære fortrolige, Valgerd og jeg, men for det meste gikk samarbeidet mellom oss greit.»

Forholdet til Lars Sponheim var «avslappet, romslig og hyggelig…Vi hadde aldri konflikter av mer personlig karakter.» Men «den politiske avstanden mellom Lars og meg var den største avstanden innad i regjeringen.»

Anne Enger Lahnstein går grundig og livfullt inn på striden om ny Oslo-biskop, der det sto mellom Odd Bondevik og Gunnar Stålsett. Hun mener at denne saken var den største belastningen for samholdet i regjeringen i de to årene hun var statsråd.

Men hun skryter av daværende kirkeminister Jon Lilletuns håndtering av den pikante saken. «Den tjener ham til stor ære», skriver hun.

Men i Statsråd på Slottet 27. mars 1998 var det «en intens og litt trykket stemning». Lilletun presenterte for kong Harald dagens clou: «Biskop Odd Bondevik utnevnes til biskop i Oslo bispedømme.»

Guds vilje?

Lahnstein skriver videre: «Lufta står stille ett lite sekund. Så griper jeg ordet, som planlagt, men helt uvanlig. Behersket, men med bankende hjerte: «Deres Majestet,» sier jeg langsomt, «et flertall av statsrådets medlemmer – statsrådene Lahnstein, Sponheim, Angelsen, Restad, Haarstad, Løwer, Dørum, Kleppa og Arnstad – er etter en samlet vurdering kommet til at rektor Gunnar Johan Stålsett bør utnevnes til ny biskop i Oslo bispedømme…»

«Ja vel», sier Kongen.

Det var tydelig at statsministeren, som var Odd Bondeviks fetter, tok seg nær av det som hadde skjedd under dragkampen innad i regjeringen. «Til slutt sa jeg rolig til Kjell Magne: «Kanskje det er Guds vilje?» Han smilte litt matt tilbake. «Ja, kanskje det,» sa han bare, og etter det snakket ikke vi to mer om denne saken,» skriver hun.