1. mars-parolene preges fremdeles av krav om likelønn, men oppslutningen om kvinnedagen er langt fra det den var for en generasjon siden.

For drøyt 30 år siden gikk rundt 20.000 nordmenn i tog for kvinnesaken 8. mars. Hvor mange som dukker opp i år vites ikke, men 8. mars-komiteen i Oslo forventer ikke mer enn et par tusen bak parolene i hovedstaden.

— Det har vært lav oppslutning om 8. mars lenge nå, det er ingen tvil om det. Men det skyldes at vi blir fortalt at vi har det best i verden. Vi opplever nå en generasjon kvinner som ikke ser noen vits i å kjempe for kvinners rettigheter, sier sosialpsykolog og første kvinnelige leder i SV Berit Ås til NTB.

Hun har frontet kvinnesaken siden kampen for kvinners rettigheter fikk en kraftig oppsving i 1972. Mandag skal hun holde foredraget «Kvinner som har tenkt, finnes de?» på Universitetet i Agder.

Viktig fremdeles

Ifølge Berit Ås er sannheten at svake kvinnegrupper har det dårligere nå enn før.

— Siden jappetiden på 1980-tallet er de rike blitt rikere og fattigere blitt fattigere. Samtidig har vi sluttet å slåss for kvinner. Partiene slåss for likestilling generelt i stedet. Det omfatter kamp mot diskriminering av alle som blir utsatt for vold, alle handikappede, syke, innvandrere, minstepensjonister, enslige forsørgere, arbeidsledige og de som havner utenfor samfunnet på grunn av for eksempel rusmisbruk eller kriminalitet. Men i alle disse gruppene er kvinnene ofte undertrykt i forhold til menn. Derfor er det viktig at vi har en kvinnedag. En dag da noen taler disse kvinnenes sak, bærer faner for dem og signaliserer at kvinner må få rettferdige ordninger på alle områder der de er diskriminert, sier Ås.

Bølgedal

  • Det er en tragedie. Kvinnekamp og kvinnefrigjøring går i bølger, og vi har vært inne i en dyp, langvarig bølgedal siden midten av 1980-tallet, sier Ås.

Hun får støtte fra styremedlem Anne Kalvig i kvinnegruppa Ottar i Stavanger og LO-sekretær Ingunn Gjerstad i Oslo.

— Vi ser likevel at vi er på vei opp av bølgedalen og at oppslutningen er bedret de siste årene, understreker Kalvig.

– Kvinnekampen er høyst levende og trekker alle typer kvinner: Yngre, eldre, studenter, arbeidsfolk, intellektuelle, minoritetskvinner og etnisk norske. Men ikke mange nok, sier Gjerstad.

Markedstenkning og individualisme pekes ut som kvinnesolidaritetens fiender de siste tiårene.

Symbolsk arena

Forskningsleder Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) påpeker at kampen for likestilling pågår kontinuerlig, hele året, på mange nivåer. Likevel mener hun 8. mars fremdeles har en verdi, som symbolsk arena for kvinnesak.

— Det er en dag da utvalgte problemstillinger får oppmerksomhet, sier hun.

Gjerstad, Kalvig og Ås skal alle fronte kvinnekamp i tog og taler mandag, og synes alternative markeringer kan være provoserende:

— At bemidlede kvinner drikker champagne og feirer seg selv i lukkede selskaper er ikke markering. De må ut i gatene med plakatene hvis kvinnedagen skal ha noen mening, sier Berit Ås.

— Dessverre blir ikke 8. mars viktig for folk før de får en forståelse av hvor ille det er i vårt i samfunn nå. Den forståelsen får ikke kvinner før de selv eller en av deres nærmeste har opplevd diskriminering på kroppen.