OLAV GORSETH

Dagfrid Kolås stråler i sommervarmen ved Lille Lungegårdsvannet. Hun har en historie å fortelle. Om at kreft ikke trenger å ende med døden. Om at det går an å bli frisk uten cellegift og stråling. Og om at livskriser er til å vokse på.

— Gjett om jeg er stolt av dette, smiler hun og kjenner på det høyre brystet sitt.

I dag er hun 48 år. Går alt som planlagt svever hun med en paraglider over Voss, sammen med sin 15 år gamle sønn. Det er bursdagsgaven hennes. Det endelige oppgjøret med en lammende høydeskrekk.

Sjokket

Men høydeskrekk var et ikkeproblem da ekteskapet røk for vel to år siden. Et dramatisk samlivsbrudd førte til en lang nedtur for Dagfrid.

— Når det gikk opp for meg hva bruddet innebar, fikk jeg sjokk. Jeg måtte flytte. Ungene ble boende hjemme. Jeg mistet livsverket mitt, gårdsbruket vårt med økologisk drift på Frekhaug. Jeg kjøpte en liten gård i nærheten og tenkte at dette skulle gå bra. Det gjorde det ikke. Det aller verste var å flytte fra ungene. Jeg var som lammet - jeg som aldri før hadde bodd alene. Jeg ble født inn i en barneflokk på syv, og har alltid hatt masse folk rundt meg.

To og en halv måned etter at hun flyttet hjemmefra, var marerittet et faktum; kuler i høyre bryst. Undersøkelser viste at det var kreft.

— Den beskjeden opplevde jeg mest som en hump i veien. Jeg var så langt nede at jeg så døden som en utvei. Jeg reagerte med en slags lettelse. Inni meg hadde jeg rett og slett lyst til å dø.

Kjente ingen frykt

Dagfrid tar en pause. Tenker tilbake:

— Jeg dro direkte på besøk til noen venninner i Trondheim og kjøpte en kasse rødvin. I to hele døgn drakk jeg vin og lyttet til Björn Afzelius og Bjørn Eidsvåg. Og drakk enda mer vin. Jeg satt oppe alene begge nettene. Jeg fikk fred til å smake på døden. Mine tre venninner som var der respekterte valget mitt.

I tiden som fulgte tenkte Dagfrid mye på hva som ventet henne. Mannen til en av de nærmeste venninnene hennes hadde dødd i kreft ti år tidligere. Hun kjente sykdomsforløpet og den uunngåelige slutten. Men Dagfrid kjente ingen frykt. Hun gjorde seg mentalt klar til å forlate livet.

Helt til barna hennes grep inn.

-Da de to skjønte at det gikk an å dø av kreft, kastet de seg rundt halsen på meg, gråt og sa: «Du får ikke lov å dø, mamma!» Kjærligheten fra ungene ga meg styrken til å ombestemme meg: jeg skulle leve!

Klar til å prøve alt

Nå startet en ny fase. Hvordan skulle hun slåss mot den lumske sykdommen som hadde satt seg i kroppen hennes? Dagfrid visste at hun hadde evnen til å kjempe og nå de målene hun satte seg. Men kreft? Hun kjente fort at hun måtte være aktiv selv og gå utradisjonelle veier.

— Jeg startet med å be. Det kan virke underlig, utmeldt av statskirken for lengst som jeg var. Men jeg fant styrke i det, jeg har en tro på at det finnes noe som er større enn meg selv og som jeg kan få hjelp hos. Noen kaller det Gud. Og jeg hadde i mange år vært en sterk tilhenger av alternativ medisin. Jeg var klar til å prøve alt.

Dagfrid skryter uhemmet av kirurgen som behandlet henne på Haukeland første gang.

— Jeg møtte en fantastisk kirurg, Turid Aas. Hun fikk meg til å velge å fjerne kreftkulene - for så eventuelt å gå videre med alternativ behandling. Jeg ble veldig godt tatt vare på.

Ansvar for eget liv

Neste møte med Haukeland ble helt annerledes. Dagfrid fikk en annen kirurg og beskjed om at det var funnet et stort felt med celleforandringer i det høyre brystet. Ny operasjon for å fjerne brystet var allerede bestilt. Dagfrid takket nei.

Neste tilbud var cellegift, stråling og hormonbehandling. Dagfrid takket nei.

Da måtte Dagfrid skrive under på en kontrakt om at hun tok ansvaret for sitt eget liv, Haukeland fraskrev seg ansvaret. Legen pekte på at hun risikerte å dø av kreften, og at aktører innen alternativmedisinen ville lure henne for mange penger til ingen nytte.

-Jeg opplevde denne konsultasjonen som et overgrep. Jeg strigråt. Jeg var fortvilet over mangelen på forståelse og tiltro til andre behandlinger. Jeg følte at Haukeland slo hånden av meg, men samtidig kjente jeg enda større styrke inni meg. Dette skulle jeg klare. Og takk og pris, de neste dagene møtte jeg bare gode venner som støttet valget mitt.

Bearbeide smerten

Da dette skjedde hadde Dagfrid allerede startet sin egen kamp mot kreften. Tur til London og såkalt psykisk kirurgi var bestilt. Hun hadde kontaktet psykolog. Hun var overbevist om at det var helt avgjørende å få tilbake livsgnisten. Da måtte den smertefulle, nære fortiden bearbeides.

Det var en stor jobb. Men hun hadde fått tillit til at det skulle gå bra, bare hun lot seg lede av egne følelser og egen intuisjon. Hun tok for seg av det meste innen alternativ medisin. Hele tiden var hun streng på bare å spise økologisk mat. Det mest grensesprengende var psykisk kirurgi.

— Det var som et under, jeg opplevde at terapeuten fjernet sykt vev i brystet uten å åpne det. Jeg ble i hvert fall styrket i troen på at jeg skulle bli frisk igjen.

Men det strieste var egenbehandlingen som hun slet med døgnet rundt, å bearbeide sorgen, savnet og tapsfølelsen etter samlivsbruddet. Hun mistet vekt, frøs mye, fikk ikke sove og var veldig deprimert.

-Det hjalp meg mye at jeg har lest en del psykologi og visste at enhver krise bærer i seg muligheten til ny vekst. Jeg holdt meg unna antidepressiva. Vel kunne medikamenter ha døyvet noe av smerten, men da kunne bearbeidingen ta lengre tid. Og det hadde jeg ikke tid til. Jeg ville bli ferdig med den vonde perioden så fort som mulig.

— Etter noen måneder følte jeg at det vokste frem en frihet og styrke i meg som jeg aldri hadde kjent før. Jeg kjente plutselig det var grunn til å takke for så mye som tidligere var en selvfølge. Mat, søvn, to unger som var glade i meg. Nå hadde jeg tatt av femten kilo. Jeg var radmager, men kunne ikke bry meg om det. Så jeg kastet ut badevekten og gikk i vide klær for å slippe at mine nærmeste skulle begynne å mase om hvor tynn jeg var blitt. Nå hadde jeg virkelig fått tillit til at alt ville ordne seg en dag.

Tilbakeslag var helbredelse

Gode venner, en forståelsesfull fastlege, en sterk overbevisning holdt henne gående. I november i fjor kom tilbakeslaget.

— Jeg følte at jeg var tilbake i den verste krisen igjen. Plutselig var sorgen like sterk, savnet av alt jeg hadde mistet like bittert, appetitt og søvn forsvant. Men nå frøs jeg ikke, jeg ble veldig varm og hadde enorme smerter i magen. Jeg var sikker på at jeg hadde fått magesår. Etter noen dager kontaktet jeg legevakten og ble lagt inn på sykehuset på Haraldsplass. De fant ingenting galt.

Da en omtumlet Dagfrid kom hjem fra sykehuset lå en pakke i postkassen hennes. Inni lå en liten blå bok - «Kreft - gåten som ikke finnes» om arbeidene til den omstridte tyske legen Dr. Hamer (Se egen sak på side) Dagfrid krøp til køys og begynte å lese.

— Det ble en av de største stundene i mitt liv. Etter hvert som jeg leste meg gjennom boken ble jeg liggende og nikke. Dr. Hamer har forsket seg frem til at all kreft kommer av sjokk og at hvis man ikke går inn på full pakke med skolemedisinsk behandling så vil kroppen gå gjennom fem ulike naturlige stadier for å helbrede «seg selv». Jeg så at jeg var i femte og siste stadium av helbredelsen. Alle opplevelsene og symptomene jeg hadde hatt de siste dagene sto svart på hvitt i boken. Jeg gråt av glede.

Jeg skjønte at jeg var blitt frisk, og jeg var stolt og glad over veien jeg hadde valgt.

Alle må velge sin egen vei

Dagfrid har fulgt de vanlige kontrollene på Haukeland, og legene finner ingen spor av kreft i brystet hennes lenger. Nå er hun så godt som klar til å kaste seg ut i arbeidslivet igjen, helst noe innenfor alternativ terapi og kursvirksomhet. Hun er nettopp ferdig utdannet kunstterapeut, en utdannelse hun har tatt parallelt med kampen mot kreften.

Og hun understreker at hennes egen historie handler om mulige veier for den som rammes av kreft eller andre kriser. Hun vil ikke gi noen råd eller advarsler.

— Jeg tror ikke på garantier, uansett behandlingsmetode. De aller fleste av dem som rammes av kreft følger skolemedisinsk behandling. Det har jeg full respekt for. Hver og en av oss må velge det vi føler er rett for oss. Jeg valgte min vei, for mitt liv. Hver enkelt av oss er et unikt individ som må finne sin egen vei. Og jeg er overbevist om at ut av enhver krise i livet, uansett hvor tøff og vond og vanskelig den kan være, vil det oppstå nye muligheter. For meg har det å få kreft gitt mer og ny kraft.

Sier Dagfrid Kolås. Og understreker enda en gang at hun aldri ville ha vært der hun er i dag uten støtte og kjærlighet fra gode venner.