Historien viser at regjeringens egne underliggende fagetater på fiskeri— og miljøområdene gang på gang er blitt overkjørt når nye blokker blir utlyst og tildelt oljeselskapene (se egen sak på denne siden).

Miljøorganisasjonen WWF-Norge mener de lenge hemmeligholdte vurderingene til etater som Statens forurensningstilsyn (SFT) og Direktoratet for naturforvaltning fjerner all tvil om oljeselskapenes sterke innflytelse i norsk politikk.

— Vi har jo i bunn og grunn alltid visst at maktforholdene var sånn, men nå kan vi lese det svart på hvitt ut av dokumentene vi til slutt fikk innsyn i, sier fagsjef Andreas Tveteraas i WWF-Norge.

David mot Goliat?

I Oljeindustriens Landsforening (OLF) tilbakevises påstanden om at det er Davids kamp mot Goliat; at selskapene alltid trekker det lengste strået - også i saker der regjeringens egne fagmyndigheter advarer mot oljeleting.

— Den norske stat har ønsket aktiv utnyttelse av de verdifulle petroleumsressursene. I sakene hvor de faglige rådene har vært unntatt offentlighet, har det likevel vært en bred debatt der også rådene fra Statens forurensningstilsyn og andre etater er blitt lyttet til. Det sier direktør Lars Arne Ryssdal i OLF. Han har selv fortid som statssekretær i den forrige Bondevik-regjeringen.

Ryssdal mener Tveteraas og WWF overdriver oljeindustriens innflytelse, og samtidig undervurderer miljøbevegelsens egen rolle i dragkampen.

Miljøvernernes makt

— Påtrykket mot politikerne i Stortingets energi- og miljøkomité er vel så betydelig fra miljøorganisasjonene som fra oss i oljenæringen. Og paradoksalt nok er jo flere av disse organisasjonene delvis finansiert av oljeselskapene, sier Ryssdal.

Miljøstiftelsen Bellona og Norges Naturvernforbund mottar begge millionbeløp fra Statoil. Også oljeselskapene Shell og ConocoPhilips drysser pengestøtte over Bellona.

— Hvem som har størst påvirkningskraft når det gjelder utnyttelsen av havområdene, er en sak for maktforskere å finne ut av, sier Ryssdal.

— Ja, dragkampen om oljeboring i Barentshavet kunne vært et spennende tema for en maktstudie, sier professor Per Selle, ved Institutt for sammenliknende politikk, UiB. Selle var en av forfattere bak Makt- og demokratiutredningens studie av miljøbevegelsen for et par år siden.

Selle avviser at oljeselskapene har lett spill i møtet med sentrale politikere, og at miljøorganisasjonene er den svake part i dragkampen.

Talerør for hvem?

— Miljøorganisasjonene er blitt svært profesjonaliserte og dyktige, ikke minst på mediestrategi. De har også spilt en viktig rolle i å øke innbyggernes miljøbevissthet. Når det gjelder en stiftelse som Bellona, som jo ikke er noen vanlig demokratisk medlemsorganisasjon, er det grunn til stille spørsmålet: Hvem snakker de på vegne av? Og hvem står de til ansvar overfor?

Selle mener miljøhensyn er blitt så innarbeidet i politiske prosesser og planarbeid at fremstøt fra en mektig interessegruppe, som oljeindustrien, alene ikke avgjør om et bestemt felt eller blokk i Barentshavet skal åpnes for oljeutvinning.

MAKTEN RÅR?: Miljøvernere hevder oljeselskapene nesten alltid får gjennomslag for sine krav om åpning av nye havområder for petroleumsvirksomhet,på tross av advarsler fra regjeringens egne fagmyndigheter. Bildet viser riggen Polar Pioneer under prøveboring i Barentshavet. FOTO: STATOIL