• Selv om Kristelig Folkeparti sosialt står nærmest Arbeiderpartiet tror jeg partiet denne gang er nødt til å velge Høyre som samarbeidspartner.

Det sier forfatteren av boka "Kristelig Folkeparti blir til", lektor Arne R. Lomeland i Haugesund. Lomelands bok avlivet en gang for alle myten om at KrF ble startet fordi Nils Lavik ikke ble nominert på Venstres liste i Hordaland i 1933.

Historien om KrFs tilblivelse er en interessant dokumentasjon av hvordan 12 representanter for Indremisjonen omsider mannet seg opp til å levere inn en politisk liste ved valget i 1933.

Ved to foregående valg hadde motet sviktet fordi misjonens folk så på politisk virksomhet som en form for ukristelig hestehandel.

— Det var i stifternes øyne nærmest syndig å drive med politikk, sier Lomeland, og legger til: Det er nesten komisk å tenke på at dråpen som fikk begeret til å flyte over var en triviell bygdeintrige i Os.

En av drivkreftene bak stiftelsen var for øvrig bestefar til dagens leder i KrF, Valgerd Svarstad Haugland.

Store endringer

Lomeland sier det blir helt feil å sammenligne det opprinnelige Kristelig Folkeparti med dagens utgave. Han mener likevel partiet har bevart mer av sin egenart fra 30-åra enn for eksempel det den gang så revolusjonære Arbeiderpartiet.

— Dagens KrF må etter min mening sammenlignes med de kristelig-demokratiske partiene ute i Europa. Problemet er at en slik sammenligning ønsker også Høyre å gjøre, sier Lomeland.

Det pietistiske, lavkirkelige preget er borte. Hvis stifterne hadde sett et rødvinsglass eller en sigar i handa til en av lederne, ville det nok svartnet for øynene på dem, sier Lomeland.

Han mener det i KrF er stor forskjell mellom menige medlemmer og ledelsen i sosial sammensetning. Dessuten var det i mange år et typisk trekk at KrF tiltrakk seg hjemmeværende kvinner.

At den store forskjell mellom grasrot og elite ikke er av ny dato, viser blant annet den sterke stilling høyesterettsadvokat Erling Wikborg hadde i partiet gjennom mange år.

— Mellom ham og den vanlige velger var det en betydelig sosial avstand, sier Lomeland.

Kultur og skole

Lomeland minner om at KrF tradisjonelt er mest opptatt av skole og kulturspørsmål. Fra starten av sto det i et motsetningsforhold til storbøndene i Bondepartiet og selvsagt Høyre.

— Hvis det ikke var for engasjementet i denne type saker, kunne en KrF-velger like gjerne stemme Arbeiderpartiet, sier Lomeland.

Han minner om det ramaskrik som gikk over landet da Kjell Bondevik, onkel til Kjell Magne, ble kirke og undervisningsminister i Borten-regjeringen. Skulle man trodd Dagbladet den gang, ville norsk kultur ha gått under.

— Men Bondevik vant gradvis respekt og forståelse også hos de radikale, og var kanskje den som til slutt kom best ut av Borten-regjeringens medlemmer, sier Lomeland.

Det var for øvrig Kjell Bondevik som påtok seg oppdraget å danne regjering etter at Borten måtte trekke seg. Han gjennomførte oppdraget uten å forstå Senterpartiets dobbeltspill og avsluttet med de kjente ordene:

— Eg er djupt såra og vonbroten.