Den ene «forbrytelsen» er ikke verre enn den andre. Parallellen mellom dragkampen i Bondevik-regjeringen og den som akkurat nå utspinner seg blant de rød-grønne er ganske slående. Det må i hvert fall en EU-sak på dagsordenen for at ordet dissens skal bli brukt som ris bak speilet.

På samme måte som i 2003 er det storebror mot de to små. Forrige gang var det Høyre som med knappest mulig margin hadde flertall i regjeringen og fikk viljen, denne gang kan det bli Arbeiderpartiet som så vidt drar lengste strået.

Men splittelsen i Bondeviks samarbeidsregjering var på ett punkt mer oppsiktsvekkende enn den vi nå kan konstatere: I valgkampen i fjor raljerte Jens Stoltenberg kraftig over statsminister Kjell Magne Bondevik som hadde tatt dissens i sin egen regjering. Det var nesten en konstitusjonell skandale, ifølge Ap-lederen. Noe slikt hadde aldri hendt før.

Stoltenberg hadde langt på vei rett. Det var i hvert fall en enestående situasjon at regjeringen med 10 mot 9 stemmer overkjørte statsministeren og anbefalte Stortinget å vedta Patentdirektivet. Statsministeren selv tilhørte altså mindretallet som besto av KrFs og Venstres statsråder, mens Høyres medlemmer sørget for flertallet.

Voteringen i statsråd på Slottet 31. januar 2003 var riktignok avtalt allerede under regjeringsforhandlingene på Sem Gjestegård. Men formelt og konstitusjonelt sett bar vedtaket for snart fire år siden preg av revolt.

Det samme kan som nevnt snart skje i reprise, bare med den forskjell at Patentdirektivet er skiftet ut med Tjenestedirektivet. SV har fem og Senterpartiet fire statsråder — mot Arbeiderpartiets ti.

SVs nestleder Audun Lysbakken vil foreløpig snakke minst mulig om den slående likheten mellom de to begivenhetene. Før det eventuelt blir snakk om å ta dissens har han håp om at også Arbeiderpartiet og LO vil ta seg nødvendig tid og finne ut at Norge er best tjent med å legge ned veto mot direktivet. Det er i hvert fall «feil rekkefølge» å snakke om dissens allerede nå, slik han ser det.

Lysbakken minner om at EØS-tilhengerne alltid har pekt på at vetoretten er til for å brukes. Da må de også være villig til å ta den i bruk på et gitt tidspunkt. Hvis ikke det lar seg gjøre, er EØS-avtalen en helt annen enn ja-siden hevdet på 90-tallet. «I så fall er det på tide med en ny EØS-debatt», ifølge nestlederen i SV.

Skulle det gå denne gang som på ettervinteren i 2003, er det ingen tvil om utfallet i Stortinget. Et overveldende flertall i parlamentet er på linje med det knappe flertallet i regjeringen. Ap, Høyre og Frp sørger for at hvert eneste EU-direktiv loses inn i norsk lovgivning uten at vetotrusselen blir noe annet enn - en ufarlig trussel. Hittil er i hvert fall en bråte direktiver i årenes løp gått inn i lovverket uten at veto er brukt en eneste gang.

Men i november 1998 skapte striden om veterinærdirektivet en viss dramatikk. I Bondeviks sentrumsregjering tok fire av de seks senterpartistatsrådene dissens og ville legge ned veto fra norsk side.

Året etter, i april 1999, var Schengen-avtalen på agendaen. Da var samtlige Sp-statsråder med på ferden, mens samtlige 11 partifeller i Stortinget derimot satte foten ned!