Det har vært en historisk (og hysterisk) uke. Et kort resymé:

Søndag: VG melder på sin førsteside at prinsessegemal Ari Behn er blitt stukket av en veps.

Mandag: Kronprinsesse Mette-Marits bror Espen Høiby står tiltalt for vold mot samboeren sin, til raus dekning i riksmediene.

Tirsdag: Kronprinsesse Mette-Marit blir 30 år. Mette Marits far Sven O. Høiby benytter dagen til å fortelle Se og Hør om sine to egne voldsdommer.

Onsdag: VG har funnet frem til ca. 450 mennesker som mener Mette-Marit bør ta kontakt med sin far. Kronprins Haakon reagerer i NRK.

Torsdag: VG tar selvkritikk (!), og beklager oppslaget dagen før.

Mye støy på en gang. Men på Slottet er det taust.

— Vi finner det ikke naturlig å kommentere disse sakene, sier informasjonssjef Svein Gj. Gjeruldsen.

En full mann

Uken har definitivt vært verst for familien Høiby i Kristiansand. Men for avislesere har den også vært en smule forvirrende.

For noen ganger kan det være vanskelig å vite hvor media står i saker som gjelder landets fremste familie.

Noen er vant til å se kongejournalistene som sjeldent pomadiserte pudler på pressekonferanse på Slottet. Andre ganger oppleves de som nokså bjeffende bastante, selv i saker som gjelder perifere medlemmer av kongehuset.

— Kongejournalistikk er som en full mann, sier Roald Helgheim, kommentator i Dag og Tid.

— Den vakler rundt mellom det smiskende og det spekulative.

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, er enig.

— De fleste journalister er veldig krypende i intervjuer med kongefamilien. Enkelte av dem burde nesten skaffe seg knebeskyttere. Samtidig går det en klar grense for hvor langt inn i privatlivet media kan gå, sier han.

En eneste grunn

Det mest tankevekkende med denne uken er kanskje verken vepsestikk eller meningsløse meningsmålinger i landets største avis.

Norske medier dekker vanligvis ikke familievoldssaker. Likevel var presseoppbudet digert da flykaptein Espen Høiby måtte i retten mandag, tiltalt for å ha mishandlet sin tidligere samboer.

— Denne saken ville aldri blitt dekket dersom det ikke var for at han er bror til kronprinsessen, sier Per Edgar Kokkvold.

— Kongejournalistikken har utviklet seg i en veldig schizofren retning, sier Roald Helgheim.

— Og jeg gir ikke fem flate øre for alle de edle motivene redaktørene oppgir for å skrive om denne saken.

Sjefredaktør Finn Holmer-Hoven i Fædrelandsvennen prøver likevel. Avisen hans kommer tross alt ut i hjembyen til Høiby-familien.

— Vi er i en litt spesiell situasjon, i og med at familien Høiby bor her i byen. Og vi har som policy ikke å skrive om dem med mindre de opptrer i forbindelser med kongefamilien, forteller han.

— Voldssaker som dette går det 13 på dusinet av, og vi ville i utgangspunktet anonymisere Høiby. Men i løpet av de siste dagene før rettssaken var Høibys navn ute i alle riksmedier. Og da ville det vært veldig rart dersom vi prøvde å holde navnet hans skjult. Det er likevel helt klart at grunnen til den massive dekningen er slektskapet til Mette-Marit.

En offentlig person?

Familievoldssaken i Kristiansand illustrerer likevel et slags dilemma. Er det Espen Høiby sin skyld at søsteren er gift med kongehuset? Må enhver som beveger seg nær kongefamilien forvente å komme på trykk?

— Når vi skal vurdere hvordan kongehuset står om 50 år, vil denne saken stå som eksempel på hvor alminneliggjort Kongehuset ble ved årtusenskiftet, sier forfatter og journalist Carl-Erik Grimstad.

— Spørsmålet er om Espen Høiby kan regnes som offentlig person eller ikke. Folk som opptrer i kongelige sirkler blir ofte det, enten de ønsker det eller ikke. Folk som har en slags forbindelse til kongehuset oppnår ofte fordeler. Og det er pressens plikt å passe på at det ikke oppstår en slags halvadel rundt de kongelige her i landet, sier Grimstad.

— Hadde dette vært for hundre år siden ville bare hoffsjefen ha ringt til dommeren, og saken ville ha vært lagt død. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Et minefelt

Carl-Erik Grimstad tror Høiby-saken illustrerer et viktig tidsskille.

— Det er ingenting igjen av kongehusets politiske rolle. Den eneste oppgaven de har er å representere. Og de gjør det i større og større grad ved selv å henvende seg til pressen. Dermed kan de heller ikke i samme grad som før gjøre krav på beskyttelse mot media, mener han.

— Det finnes ikke mer offentlige personer enn kongefamilien her i landet. Da er det problematisk at de selv prøver å definere hva som er privat og ikke. Er det for eksempel uinteressant at Mette-Marit spiser middag med en næringslivstopp som Celina Midelfart? Eller at Märtha Louise rir på hestene til Rimi-Hagen, Norges rikeste mann? Spør Grimstad.

— Det mener kanskje slottet. Men her berører de spørsmål om ytringsfrihet, og de er inne i et politisk minefelt de er best tjent med å holde seg unna.

Per Edgar Kokkvold mener at Espen Høiby ikke er en offentlig person.

— Den saken er blåst ut av alle proporsjoner. Men jeg tror at folk som ferdes i nærheten av kongefamilien må regne med at det kan bli en belastning. Sjansen til å bli berømt medfører også muligheten for å bli fordømt, sier pressemannen.

Et venetiansk opptog

Flykapteinen er allerede berømt. Om han blir fordømt vil vise seg når dommen foreligger. I mellomtiden fortsetter debatten om hvor privat kongefamilien skal få lov å være eller ikke.

— Det er et misforhold her, mener Carl-Erik Grimstad.

— På den ene siden gjør kongehuset krav på privatlivets fred, samtidig blottstiller de seg for hele landet.

— Ta for eksempel Märtha og Aris bryllup. Da brukte slottet pressen for å markedsføre seg selv. Det var som et venetiansk opptog, der aktørene ble hyllet av tusener av bivånere. Det var veldig spesielt. Og når alt kommer til alt, så er det kanskje lite igjen av monarkiet i Norge enn opptog og fest. Og det har de i stor grad bidratt til selv, mener Grimstad.

— Høiby-saken illustrerer problemene kongehuset får når de trer ned fra pidestallen og gifter seg inn i folket, sier Per Edgar Kokkvold.

— Kronprinsen burde i alle fall skjønne det, han som giftet seg med datteren til en journalist ...

En slags servilitet

Om den siste ukens rojale revy vil få konsekvenser for kongejournalistikken er derimot ikke så sikkert.

— Det eksisterer fortsatt en kontrakt mellom slottet og media. Det sitter en ærbødighet i slottets vegger, en makt i murene i Drammensveien 1, og det gjør at kongefamilien fremdeles får gjennomslag for en slags servilitet, tror Carl-Erik Grimstad.

Og dyneløfting blir det sikkert mer av.

— Selv om journalistikken har gjort fremskritt, har hoffjournalistikken gått fullstendig i stå. Den har ingen agenda. Den er fordummende og infantil. Og fordi hoffjournalistikken er så dårlig får vi aldri en fornuftig debatt om kongehuset her i landet, mener Roald Helgheim.

Per Edgar Kokkvold tror kongejournalistikken kommer til å bli mer og mer personfokusert.

— Er man blitt en kongelig kjendis er man det ikke bare på godt, men også på vondt, sier han.

TEGNING: ATLE INGEBRIGTSEN