Kong Carl abdiserer

I morgen holder Carl I. Hagen sin siste formannstale til et landsmøte. Etter 28 år som ubestridt partikonge, overtar Siv Jensen roret i Frp. BTs politiske medarbeider Olav Garvik har fulgt Hagen gjennom hele hans turbulente karriere.

En høstdag i 1977: Den ambisiøse eks-politikeren satte seg ved siden av meg i Stortingets presselosje. Han var redaktør av bladet Fremskritt, men virket forvirret og utilpass. Alt hadde raknet – også ekteskapet.

Etter å ha møtt fast på Stortinget i tre år hadde Carl I. Hagen møtt veggen med et smell. Velgerne sørget for å lempe ut så vel Hagen som resten av stortingsgruppen. Med bare 1,9 prosent av stemmene var Anders Langes Parti fullstendig ribbet.

Det var den høsten han likevel bet tennene sammen og satte seg et nytt mål: Den unge direktøren bestemte seg for å bli formann i det merkelige protestpartiet. Ikke en sjel skulle greie å hindre ham. Han lykkes da våren kom.

En høstdag 28 år etter: Han var valgets suverene vinner med 22,1 prosent og 38 representanter til Frp. Carl I. Hagen gjorde seg klar til å bli visepresident. Dessuten hadde han bestemt seg for å overlate tømmene til Siv Jensen (så får det heller stå som en parentes at han en stund grublet på om Per Sandberg kanskje var en sterkere kandidat til å føre verket videre). Målet var i hvert fall nådd. Kong Carl var rede til å abdisere.

Svensk «kjeltring»

Det eneste skår i gleden var at han ikke satte nordisk rekord i antall år som partileder. Han var så nære.

– Den kjeltringen Alf Svensson slo meg med et par år! sukket han lettere irritert i samtale med BT for noen uker siden. Lederen for det svenske Kristdemokraterna hadde svinget formannsklubben i 31 år da han ga seg – Carl Ivar holdt bare ut i 28.

Når han denne helgen takker av og blir hyllet av det partiet som han nær sagt har eid og odlet i noen tiår, er han i en ønskesituasjon som slett ikke er alle politikere forunt: Han gir seg på topp, abdiserer helt av fri vilje, har fred og ro i rekkene, gleder seg over høye tall på målingene og overlater arven til en dyktig og erfaren kvinne. Nesten alt lyktes til sist for den politiske eneherskeren.

Men det har vært en lang marsj gjennom skygge og kulde, og gjennom nederlag til seire, og nye nederlag. En utrettelig utholdenhet og en fin politisk nese har hjulpet godt. Samtidig har han gått over lik, for å bruke et brutalt bilde, for å nå sine mål.

Også grove sidesprang

Som stemmesanker har han vært unik i norsk politikk. Folk har stemt på Hagen mer enn på Frp. Som agitator, og retoriker, savnet han lenge konkurrenter. Han visste fra dag én å utnytte fjernsynsmediet til fulle, og har alltid forberedt seg til minste detalj før en opptreden.

Men at han har holdt ut i alle disse årene med så mye indre spetakkel! Og at han har overlevd alle valgnederlag og personlige bommerter uten for lengst å ha blitt kastet! Det er rett og slett en gåte. I andre partier skal det mindre til for å få fyken.

I begynnelsen av karrieren var det flere som prøvde seg. Erik Gjems-Onstad – som Hagen i spottende vendinger bare omtalte som EGO – var den første som etter harde sverdslag måtte kapitulere. Hagen valset dem ned i tur og orden.

Men han hadde sine grove sidesprang! Før han ble partiformann var han en periode innom Reformpartiet, før han innså at det var en politisk blindvei å satse krefter på dette bastardpartiet. Dessuten døde den merkverdige Anders Lange som hadde trollbundet ham så sterkt på stiftelsesmøtet i Saga Kino i 1973. Hagen meldte seg igjen til tjeneste, og fikk etter hvert kontrollen over et miljø som var preget av organisatoriske rotekopper.

Dekket over juks?

Carl I. Hagen tok selv farlige sjanser, om vi skal tro tidligere gruppesekretær Harald Ruud. Han forteller at han tidlig på 80-tallet tok seg bijobb i Norges Markedsdata for å jukse med meningsmålinger. Spørreskjemaer ble utfylt og manipulert, og Frp ble rikelig belønnet. Sekretæren satt hjemme i sofaen og fylte selv ut skjemaene uten å spørre velgerne! Carl I. Hagen og pressesekretær Jan Simonsen ble innviet i den lyssky aktiviteten. Ifølge Ruud forsto Hagen fra første stund hvor farlig dette var: «Du må aldri fortelle journalister om disse aktivitetene og at vi ser på skjemaene her på kontoret,» lød beskjeden.

Det hører med at Hagen selv på det sterkeste tar avstand fra denne versjonen. Han visste ingenting, forsikret han BT da vi konfronterte ham med denne utrolige historien.

Eli – eneste fortrolige

De som har fulgt denne ringreven tett gjennom årene har tre forklaringer på at han har greid seg: hele Carl I. Hagens tilværelse dreier seg om politikk. Han har ikke andre interesser. Han bruker med andre ord tiden godt, mens andre fester.

For det andre står det en kvinne bak. Eli fra Gudbrandsdalen forbarmet seg over havaristen da han var langt nede etter valgfiaskoen i 1977 og påfølgende skilsmisse. Han søkte bokstavelig talt ly hos henne. Etterpå har de vært som erteris. Eli Engum Hagen er hans eneste absolutt fortrolige – også politisk. Den som faller i unåde hos Eli, som hittil har titulert seg formannssekretær, er ille ute. Det fikk ektefellen til partiets nestleder Ellen Wibe smertelig erfare i 1994. Odd Magnar Brubæk var sekretær i stortingsgruppen og hadde uttalt seg kritisk om fru Hagens posisjon og rolle i stortingsmiljøet. Det skulle han aldri ha gjort. Like etter fikk han marsjordre – og fru Ellen led på sin måte.

Kynisk og brutalt

Den tredje grunnen til at han har nådd dit han er i dag er en kynisk og ganske brutal lederstil. Unge talenter er i tur og orden kastet over bord, mens andre er støtt ut i det ytterste mørke – enten fordi de mislikte å dilte som sauer i flokk, eller fordi de ble oppfattet som truende rivaler i partieierens nådeløse øyne. Hans ord har hele tiden vært lov.

Fridtjof Frank Gundersen var i mange år Hagens aller dyktigste protesjé. Jussprofessoren satt nesten sammenhengende tjue år på Stortinget og var ideologisk og intellektuelt sin formann overlegen. Likevel støttet han lenge den tidligere Tate & Lyle-direktøren i tykt og tynt.

Trang til å bli akseptert

Men også for den langmodige professoren gikk det en grense. Striden om IT Fornebu på slutten av 90-tallet var veiskillet. Liberalisten Gundersen greide ikke sitte i ro og avfinne seg med at Frp gikk i kompaniskap med sosialdemokratiet for å etablere et nytt statlig foretak, slik Hagen ivret for. Arbeidsgampen Hedstrøm ble satt til å gjøre grovarbeidet.

– Standpunktet Hagen tvang gjennom brøt fullstendig med partiets program. Men jeg skjønte at hovedhensikten var å bevise at han kunne samarbeide med det store partiet, dessuten har han alltid hatt en sterk trang til å bli akseptert av fremtredende mennesker i samfunnet – som Fred. Olsen i dette tilfellet, sier en sarkastisk Gundersen i ettertid.

Ved nominasjonen i Akershus i 2001 intrigerte Carl I. Hagen og hans folk intenst for å hindre ham i å bli renominert. De lyktes.

Skarpretter

Det samme året går inn i partihistorien som et av de mange annus horribilis i Frp. De lange knivers natt har solid tradisjon, med Hagen personlig som skruppelløs skarpretter. Det skjedde i fylke etter fylke, der tidligere våpendragere og trofaste ja-menn så å si over natten ble erklært politisk spedalske. Vidar Kleppe i Vest-Agder, Jan Simonsen i Rogaland, brødrene Per og Dan Danielsen i Oslo – og som nevnt Gundersen i nabofylket. I Hordaland ble et større knippe mindre fisker sløyet og kastet.

Han hadde også prøvd å ramme Øystein Hedstrøm som ved et par anledninger leflet med de mørkebrune. Men han ble igjen tatt til nåde, noe som bare unntaksvis har skjedd. Hedstrøm var for Hagen en nyttig arbeidshest som gikk til alle oppgaver han ble satt på med krum hals, slik Gundersen opplevde det.

Uhygge på «Dolkesjø»

Den styggeste av alle massakrer skjedde imidlertid langt utenfor allfarvei, på et hotell oppi Telemark. Bolkesjø ble for ettertiden døpt til «Dolkesjø». Landsmøtet i 1994 var et uhyggelig oppgjør både på det personlige og politiske plan. En del av striden gjaldt holdningen til medlemskap i EU. En rekke yngre liberalister, med Ellen Wibe i spissen, måtte kaste kortene eller forlate Frp i unåde. Det ble grått mye i korridorene de nettene det varte.

Hagen har hatt mange raids rundt i landets fylker i årenes løp for å hive folk ut av partiet, enten fordi de ikke ville danse etter hans pipe eller fordi de var direkte belastende for partiet. Rett som det var hadde han særdeles akseptable grunner for å aksjonere. En del av dem som måtte ut var halvkriminelle, bygdetullinger – eller bare tullinger.

«Gorilla i glassbutikk»

Et par år før «Dolkesjø» var det i Bergen han skred til verket. Sommeren 1992 ekskluderte han både fylkessekretær Terje Sørensen og Frode Skogvold fordi de var «kreftsvulster som måtte fjernes fra partiet», som han begrunnet det med. En forferdelig personstrid herjet Frp her i byen.

Flere andre bergensere, som bl.a. Arne Sortevik, ble snodig nok suspendert fra partiet i halvannet år. I innbitt raseri snerret Sortevik tilbake i full offentlighet: «Hagen er en gorilla i glassbutikk.»

Men Sortevik bet likevel forsmedelsen i seg, håpet på bedre tider, og ble omsider tatt til nåde av kongen på haugen. På landsmøtet i 1995 følte også partiformannen at det kunne lønne seg å rekke ut hånden: «Kan du komme frem her på podiet, Sortevik, så vi to kan smile litt sammen!» lød den overraskende gesten – og en forlegen Sortevik smilte på en måte som kunne forveksles med grimase.

Ville fjerne Ytterhorn

Men det er ikke alltid sjefen har fått viljen. I 1985 var han aktiv i kulissene for å få bergensadvokaten Helge N. Albrektsen på topp på Frp-listen i Hordaland, til fortrengsel for Bjørn Erling Ytterhorn som ønsket en ny periode på Tinget. Albrektsen var på den tiden nestleder i partiet og en av Hagens håndgangne menn. I nominasjonsrabalderet var det likevel Ytterhorn som trakk lengste strået. Albrektsen resignerte og forlot politikken.

En av de yngre stortingsrepresentantene som falt i unåde, Jan Erik Fåne fra Akershus, merket tidlig at Hagen hadde en tendens til å bli «småsur» når noen sa ham imot. Enten var man i varmen, eller så var man helt utenfor. Det var ingen nøytral sone i Hagens verden.

– Oss unge viste han stor frihet og slapp oss lett til, vel å merke så lenge vi lystret og var direkte til nytte for ham. Hvis ikke, fikk vi store problemer. Men det slo oss at han hadde en gründerholdning til partiet. Han ville eie det, og oppførte seg deretter, sier Fåne som gikk ut av Frp i 1994.

Kjedelig på tomannshånd?

Fridtjof Frank Gundersen er enda skarpere: – Han tar ikke fem øre for å kaste folk som har stått ham nær ut i elendighet. Jeg har også sett mange eksempler på at folk som har fått problemer i mediene er latt direkte i stikken. Han skygger unna og overlater dem til seg selv. Dessuten har han en utrolig evne til hele tiden å spille forurettet. Det er alltid «de andre» som er slemme, understreker Gundersen.

Både Gundersen og andre tidligere politikere, også utenfor Frp, nevner et annet karaktertrekk: Hagen er på mange måter en einstøing, en «lonely rider» som ikke slipper andre enn hans kjære Eli innpå seg. I Frp-gruppen er det nesten bare gruppestyret han har kontakt med.

– Han hører til den type mennesker som blir mer lukket og utilgjengelig dess nærmere man kommer dem. Men han har en utrolig evne til å fenge publikum når han har dem på avstand. Carl I. Hagen er akkurat som Trygve Hegnar, dyktig i fjernsynet, men kjedelig på tomannshånd, reflekterer Gundersen.

– Bedre enn sitt rykte

Ap-mannen Kjell Engebretsen fra Akershus satt lenge i lag med Hagen i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han beskriver sin politiske motstander litt mer ærbødig:

– Han er ikke en person som det er lett å komme inn på. Han inviterte ikke til noe vennskap, men oppførte seg alltid dannet. Samtidig må jeg si at han er en helt annen person privat enn offisielt. Når vi var ute og reiste, opplevde jeg innimellom selvironi. Et langt stykke på vei vil jeg si at han som person er bedre enn sitt rykte, mener Engebretsen.

Carl I. Hagen har også overrasket – og imponert det siste halvåret – med måten han lojalt og raust overlot lederskapet i stortingsgruppen til Siv Jensen. Selv hans argeste motstandere innrømmer at det er en uventet side som er kommet frem. Få hadde ventet at han så lett ville tre til side og la henne spille førstefiolin i partiet. Det bryter med væremåten i hele hans lange karriere.

Siste fra Innenriks

o Avviste anke over ransforsøk fra Aksla-drapsmann

Frostating lagmannsretts ankeutvalg har avvist anken over ransforsøk fra 24-åringen som er dømt for drapet på Anja Weløy Aarseth i Ålesund.

o Aller Media kutter 50 årsverk

Til sammen 50 årsverk skal bort i mediekonsernet Aller Media i løpet av det neste året.

o Helleland dømt til fengsel for datainnbrudd

Tidligere Høyre-politiker Tor Johannes Helleland (24) er dømt til 60 dagers fengsel, 30 av dem ubetinget, for datainnbrudd.

Mener voldtekter må graderes

- Voldtekter må deles opp i flere kategorier. Det er veldig stor forskjell på en overfallsvoldtekt og på noe som skjer med en mann du kjenner, etter at du har drukket og hatt kroppskontakt med, sier psykiater Synnøve Bratlie.

o Smekkfull russebuss hadde 24 passasjerer for mye

Godt over 50 festglade russ måtte pent finne seg andre transportmidler da russebussen deres ble stanset og avskiltet på grunn av ekstrem overlast i Bærum natt til torsdag.

o Fare for apotekstreik

Mulig streik i apotekene. Forhandlingene brøt sammen i natt.

Bilder

LONELY RIDER: Carl I. Hagen beskrives som en einstøing, en «lonely rider» som ikke slipper andre enn hans kjære Eli innpå seg. Hele tilværelsen hans dreier seg om politikk. Han har ikke andre interesser.