— Jeg hadde selvsagt ikke kjennskap til alt det Thorbjørn satte fingeren på da han holdt pressekonferanse onsdag. Men jeg kjente jo til at statsråder i arbeiderpartiregjeringen hadde angrepet ham anonymt gjennom media. En slik anonym opptreden er helt uakseptabel partiatferd, sier Kolberg (52) til Bergens Tidende. Arbeiderpartiets nye sekretær er i nesten hele sin politiske karriere blitt oppfattet som Jaglands nære støttespiller. De var barndoms- og ungdomsvenner fra Lier og gikk begge veien om AUF til sentrale partiposisjoner.

Måtte gå i 1996

Selv om Martin Kolberg i sin nye funksjon må balansere hårfint mellom ulike fløyer og grupper i partiet, skinner det tydelig gjennom at gammelt vennskap og lojalitet ikke ruster så lett. Det vakte riktignok oppsikt da Jagland som ny regjeringssjef i 1996 ikke ville la ham fortsette som stabssjef ved Statsministerens kontor. Hva var det som skar seg mellom gamle venner?

— «Skar seg» er et for skarpt uttrykk. Men jeg var lei meg for å måtte gå. Vi hadde for øvrig en lang og god samtale da Thorbjørn nå ba meg om å bli partisekretær.

- Ingen maktkamp

— Er Jagland blitt mobbet?

— Det er åpenbart at noen medier har trukket hendelser og uttalelser lenger enn det er grunnlag for.

— Hvordan skal du greie denne balansegangen mellom stridende fløyer?

— Det eksisterer ikke fløyer, men en diskusjon som jeg for øvrig håper vil foregå mer åpent. Jeg opplever heller ikke at det er en maktkamp som pågår, sier han og ber om å bli trodd. Kolberg benekter også bestemt at Jagland ønsket en helt annen kandidat enn ham som partisekretær etter Solveig Torsvik. Det er tatt helt ut av luften, hevder han.

Tåler lang persondebatt

Han mener dessuten at Arbeiderpartiet i lange perioder har levd godt med delt lederskap (én som er partileder og en annen som statsminister eller parlamentarisk leder).

— Dagens kritikk mot det delte lederskapet er for unyansert, legger Kolberg til.

Han er heller ikke redd for å ha en lederskapsdebatt som varer i nesten et helt år fremover. Men da forutsetter han at debatten føres over i partiets organer, og ikke bare foregår i mediene, som i dag.

— Tåler partiet virkelig å ha dette gående i elleve måneder frem til neste landsmøte?

— Vi har greid det før.

— Vil ikke heller et ekstraordinært landsmøte være en god løsning, for eksempel nå til våren?

— Nei, jeg kan ikke se noe behov for det.

Enda lenger ned for Ap?

— Lammer denne persondebatten partiet?

— Det er et for sterkt ord. Enhver organisasjon må akseptere meningsbrytning om personer, men den må som nevnt foregå i åpenhet, sier han.

Kolberg stempler seg selv som realistisk optimist. Men han tar det slett ikke for gitt at Arbeiderpartiet er så langt nede at det bare vil gå oppover på meningsmålingene:

— Det kan gå enda mer ned enn til det nivået vi nå ser. Det vil i hvert fall være galt å si at det heretter bare vil gå oppover, for vi er vitne til en helt ny politisk kultur i det norske folk. Husk at i løpet av ett år vekslet tre ulike partier med å være størst her til lands! Det gjenstår bare at SV blir størst, sier Kolberg med et forsiktig smil.

Ikke lenger statsbærende

— Hva vil du foreta deg for å få fart og liv i Arbeiderpartiet igjen?

— Noe av det første blir å skape entusiasme i rekkene, og å sørge for at det blir en mer levende politisk debatt og mindre byråkratisk praksis. Debatten internt foregår i noe stivnede former. De som deltar i partiarbeidet, må føle at de har noe igjen for å være med.

Min oppgave blir bl.a. å rive ned en del av den gamle tapeten. Vi må slutte å betrakte Arbeiderpartiet som en del av staten. Det kan ikke lenger være det statsbærende partiet. Det er en forestilling som hører fortiden til, og vi kan ikke bygge fremtiden på «good old days», sier Martin Kolberg.

Han nøler ikke et øyeblikk når vi spør hvem hans politiske ideal er:

— Trygve Bratteli. Han var et stort menneske og en stor statsmann!

LANG DEBATT: Martin Kolberg er ikke i tvil om at Arbeiderpartiet tåler godt å ha en debatt om partiledelsen like frem til november neste år.
Foto: Scanpix