Så snart landsmøtet i Ap er over, tripper forhandlerne i regjeringspartiene etter å starte budsjettdragkampen. Det er denne uken det blir avgjort — ja, endatil en av de første dagene.

Men ingen med realpolitisk teft har noen som helst tro på at det vil la seg gjøre å skape et forlik om statsbudsjettet som Arbeiderpartiet og Høyre kan se seg tjent med. Sentrale folk på Ap-landsmøtet rister på hodet, smiler lurt og svarer pliktskyldigst at «vi vil ikke være vrange og uhøflige».

Slike utsagn sier ikke så rent lite.

Ville være historisk

Men i politikken er jo det meste mulig, blir det sagt. Og norsk politikk er dessuten i ulage. Men et forlik som omfatter de to «store» arvefiendene ville i så fall være en historisk begivenhet av de sjeldne, for budsjettet er det viktigste styringsredskapet for enhver regjering, og det er gjennom den økonomiske politikken vi ser de viktigste skillelinjene mellom partiene.

Slik Jens Stoltenberg formulerte seg på landsmøtet om regjeringens økonomiske politikk, minnet det aller mest om et knyttneveslag. Han vil ikke være med på hva som helst. «Det aller meste av våre forslag må på plass dersom det skal bli en avtale», for «budsjettet slik det nå ligger, er et usosialt høyrebudsjett,» advarte han.

Tomme trusler, nei

Dermed er tonen satt, og ingen må innbille seg at det er høyrøstet retorikk og tomme trusler. Arbeiderpartiet har tenkt å selge seg så dyrt at Høyre blir nødt til å oppgi mye av sin egenart hvis det skal bli et forlik.

Hvorfor skal Høyre være med på et forlik som innebærer merkbar skatteskjerpelse og store utgiftsøkninger på områder hvor de for alt i verden har ønsket å stramme inn?

Etter alt å dømme vil også høyrefolk med Per-Kristian Foss nikke forståelsesfullt når Stoltenberg raljerer på denne treffende måten: «Hvorfor kommer regjeringspartiene til oss, etter at Høyre ville ha en alternativ kurs? Man kan forlange mye av Arbeiderpartiet, men ikke at vi skal lage alternativ til oss selv.»

Politisk umulig

Å smi i hop et budsjett som både Høyre og Arbeiderpartiet kan vedstå seg - selv med maksimal velvilje fra begge kanter - er et ganske absurd krav når vi har i bakhodet det som ledet frem til regjeringsskiftet i fjor. For Høyre, som har lagt så mye prestisje i å få i gang en økonomisk kursendring, vil det bli politisk umulig å være med på den ferden Stoltenberg staker ut.

Hill-Marta Solberg, Ranveig Frøiland og de andre i Arbeiderpartiets finansfraksjon i Stortinget vil fra mandag av opptre med konstruktiv mine og en tillært vilje til å opptre saklig og imøtekommende overfor regjeringspartiene. De er dyktige skuespillere - når det trengs.

For det er og blir et skuespill.

Hagen forskotterte

Den som skjønner dette best er Carl I. Hagen. For noen uker siden forskotterte han hva som ville skje i samtale med Bergens Tidende. Han var overbevist om at regjeringen ville se seg tjent med å ta «en runde» innom Arbeiderpartiet - for så å vende tilbake til Frp når pliktøvelsen var unnagjort.

Når den fasen inntrer, er det virkelig alvor. Da er det tid for å legge skjellsordene bak seg. Det er i en slik fase også Carl I. Hagen tidligere har evnet å være medgjørlig - som da han senest på forsommeren ga ryggdekning til regjeringens reviderte nasjonalbudsjett uten å larme det minste.