TROND NYGARD-STURE

RUNE CHRISTOPHERSEN

  • — Siden 1841 har eksperter gang på gang konkludert med at oppfølging etter soning er avgjørende. Men intet skjer, sier professor Terje Manger.

For over 160 år siden konkluderte Straffeanstaltkommisjonen med at oppfølging etter soning er helt avgjørende for å få kriminelle på rett kjøl.

Siden har rapport på rapport, utvalg etter utvalg, servert samme konklusjon. Senest i Stortingsmelding 27, «Om opplæring innenfor kriminalomsorgen», som ble lagt frem i april.

- Svært skuffende

Men når det kommer til konkrete tiltak? Puslete, uforpliktende, usystematisk, tafatt og meget dårlig, er ekspertdommen over Stortingsmeldingen.

— Regjeringen tar ikke konsekvensen av den forskning den selv har bestilt og som den selv siterer i Stortingsmeldingen. Dette gjelder spesielt oppfølging etter soning. Svært skuffende, sier Terje Manger, som er professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Manger ledet Oppfølgingsgruppen for evaluering av fengselsundervisningen.

— Uten skikkelig oppfølging etter soning, er sjansen for å få folk på rett kjøl etter fengsel 1 til 100. Og da er jeg snill, sier Oddbjørn Ingebrigtsen, førstelektor i sosiologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Brutal overgang

Kriminaliteten kostet ofre og samfunn 38 milliarder kroner for over ti år siden. Nå er den samfunnsøkonomiske kostnaden trolig nærmere 100 milliarder.

Samtidig har Norge aldri hatt så fulle fengsler, så mange innsatte og så lange soningskøer. Forskerne BT har snakket med, har alle har vært involvert i evaluering av norsk kriminalomsorg. De peker på følgende fiaskoer i oppfølgingen:

  • Under fengselsoppholdet er det liten eller ingen planlegging av tiden etter soning. Overgangen er derfor ofte brutal.

— De kommer fra en institusjon der man ikke er selvstyrt og i liten grad ansvarlig for dagen sin. Så blir de kastet ut i en ustrukturert hverdag med alt ansvar selv. Selvsagt er det mange som ikke greier den overgangen, sier NTNU-professor Einar M. Skaalvik.

Elendig samarbeid

  • For sterkt fokus på utdanning under soning, for lite vekt på å lære innsatte å mestre livet sitt, og gi dem tro på at de faktisk kan greie seg selv.
  • Samarbeidet mellom offentlige etater – fengsel, sosialetat, Aetat, skoleverk – er elendig. Dessuten er ansvarsfordelingen svært uklar.

— En del av disse problemene anerkjennes i Stortingsmeldingen, men departementet foreslår ingen konkrete tiltak for å bøte på det, sier Skaalvik.

  • Liten eller ingen hjelp til å skaffe skikkelig bolig, jobb eller skolegang.
  • Få tilbud om avrusning.
  • Ingen hjelp til å komme over i et annet og mer konstruktivt sosialt nettverk. Dermed sklir de rett tilbake til sine gamle venner i et ofte rus- og kriminalitetsbelastet miljø.

- Åpne maktkamper

Forskerne har imidlertid ikke noen klar mening om hvorfor det ikke skjer noen forbedring; hvorfor politikere og aktører i kriminalomsorgen bare fortsetter med det samme, til tross for at det ikke virker.

Noen teorier har man imidlertid:

— Det er dype ideologiske motsetninger og mer eller mindre åpne maktkamper mellom profesjonene. Det er dessuten til dels betydelig sprik mellom ulike departementer når det gjelder hva som anses som riktig/galt, smart/tåpelig og god/dårlig prioritering. Dette dreier seg derfor om mye mer enn å hjelpe straffedømte til et bedre liv etter soning. Dette får også store praktiske konsekvenser for innsatte, sier høyskoledosent Karl Hellemsvik ved Luftkrigsskolen.

Holdninger til kriminelle – hos både folket og politikere – kan være en annen forklaring:

– Tanken kan nok være at «samfunnet bruker mye penger på kriminelle før og under soning. Skal de få særbehandling etterpå også?!», sier én.

I så fall bommer de på poenget, mener forskerne:

At samfunnet bruker så mye penger på kriminelle før og under soning, burde være en ekstra god grunn til å følge dem skikkelig opp etterpå. Hvis ikke kaster man penger ut vinduet.

God oppfølging er rett og slett god butikk.