DE 15 ÅRENE siden verdens miljøtoppmøte i Rio de Janeiro har vært preget av en ekstrem meningskamp, der intet middel har vært for ufint. Misbruk av forskningsresultater, bevisst undergraving, manipulasjon, maktbruk og æreskjelling har vært dagligdags kost. Motstanden mot FNs offisielle klimaforskning har vært kompakt og velorganisert.

«Fornektingsindustrien» kalles den. Og ifølge den britiske forfatteren og journalisten George Monbiot har de lært sine beste triks fra – tobakksindustrien.

– DE HAR GJORT EN fabelaktig jobb for sine oppdragsgivere, sier George Monbiot til BTMagasinet.

Den 44 år gamle briten er spaltist i The Guardian, aktivist og forfatter av flere bøker. Han er også en av klimadebattens mest aktive deltakere. I fjor ga han ut boken «Heat», der han beskriver hvordan fornektingsindustrien fungerer. Teorien hans vakte enorm oppsikt, og har skapt raseri på begge sider av Atlanteren.

– Jeg er sikker på at fornektingsindustrien føler seg som vinnerne av klimadebatten, og de har fått en god del millioner dollar i lønn for jobben sin. Men samtidig har de trolig spart milliarder av dollar for sine oppdragsgivere i olje— og energiindustrien, sier Monbiot.

DERSOM MONBIOT HAR RETT , er det mildt sagt mange spørsmål som melder seg. Hvorfor har det tatt 15 år å kartlegge fornektingsindustrien? Hvorfor har ingen funnet ut av dette før?

– Rett og slett fordi undersøkelser av denne typen ikke ble foretatt før for noen få år siden, sier Monbiot.

Han mener det tok svært lang tid for det ble organisert research for å finne ut om olje- og energiselskaper har regissert kampen mot klimaforskningen, hvilke metoder de har brukt og hvilke personer og selskaper som har stått bak.

Gjennombruddet kom med to hendelser.

EXXONMOBIL ER verdens største og mest lønnsomme oljeselskap. De har i mange år vært rause med pengestøtte til organisasjoner som kan hjelpe dem med å påvirke politikere og folk flest. For om lag fem år siden sponset Greenpeace opprettelsen av nettsiden www.exxonsecrets.org, der Exxons pengestøtte er kartlagt ned til minste detalj.

– Først da denne nettsiden ble etablert, ble det mulig å samle inn dokumentasjon på Exxons aktiviteter i klimadebatten. Da ble det også lettere å se linken til tobakksindustrien, og måten den organiserte lobbyvirksomheten sin på, sier Monbiot.

I november 1998 ble den amerikanske tobakksindustrien tvunget til et historisk forlik. Fabrikantene måtte innrømme at de i årevis hadde skjult at de krydret sigarettene sine med giftige stoffer, og de måtte punge ut med en gigantisk erstatning til sine ofre. En del av forliket var at tobakksgiganten Philip Morris ble tvunget til å gjøre sine arkiver offentlig tilgjengelige. Dypt der inne lå den manglende linken.

– Da jeg dro for å gjøre undersøkelser hos Philip Morris, fant jeg opplysningene nærmest ved en tilfeldighet, sier Monbiot.

– I en referanse til en artikkel i et amerikansk tidsskrift kom jeg over visse navn jeg kjente igjen. Og jo mer jeg undersøkte, jo mer interessant ble det.

APCO HETER ET PR-FIRMA i Washington DC. De har spesialisert seg på rådgivning for megastore selskaper.

I desember 1992 fikk de en panikkartet telefon fra Philip Morris. USAs føderale helseråd hadde publisert en 500 siders rapport som dokumenterte skadevirkningene av passiv røyking. Philip Morris trengte hjelp til å døyve skadevirkningene av rapporten. Svært mye sigarettsalg og penger sto på spill.

APCO rådet dem til en ting: Å ha som overordnet mål å diskreditere rapporten fra helserådet, stemple resultatene som «søppelvitenskap» («junk science»), rett og slett.

Og de lanserte en helt ny metodikk: For å gi kampen troverdighet, måtte den føres av andre enn Philip Morris. APCO foreslo derfor at de burde opprette en kunstig grasrotbevegelse. En nasjonal koalisjon av «eksperter» som nennsomt skulle plukke ut fordelaktig forskning. De skulle informere aviser, medier, universiteter og politikere om «søppelvitenskapen» bak rapporten om passiv røyking, og plante sine egne konklusjoner isteden.

I mai 1993 var APCOs grasrotkoalisjon klar. Den fikk navnet The Advancement for Sound Science Coalition (TASSC). Den falske folkebevegelsen skulle knytte tobakksspørsmålet opp mot andre aktuelle politiske saker der det var aktuelt med statlig innblanding og regulering.

De andre sakene var: Bioteknologi og behandling av atomavfall.

Og global oppvarming.

TASSC VAR EN SUKSESS. Og snart adopterte flere andre store selskaper Philip Morris' smarte strategi. I dag finnes det en hel underskog av grasrotorganisasjoner, koalisjoner og tenketanker i USA. Grupper med lange navn og innfløkte titler, men alle sammen med et mål for øye: Å begrense statlig innblanding, lette skattetrykket og samtidig «veilede» befolkningen og media i viktige spørsmål.

Tenketankene blir svært ofte brukt som uavhengige eksperter i ulike debatter, selv om de representerer klare interesser.

– La meg bare si at det finnes folk som er villige til å gjøre alt for penger, de har alltid vært der, sier George Monbiot.

– Da jeg satt oppe med den lille datteren min sent i går kveld, hørte jeg et program på BBC World Service der de diskuterte farene ved røyking. Hovedkilden deres var såkalte eksperter i noe som kalles The Manhattan Institute for Policy Research. Vi vet at dette er en lobbyorganisasjon for Philip Morris, sier Monbiot.

– Men dette pågår hele tiden, de gir seg aldri. Problemet er at media ikke har kunnskap om dette, og bruker betalte lobbygrupper som sannhetsvitner og eksperter, spesielt i klimadebatten.

ORKANEN «KATRINA», ekstremvær over hele kloden og tre FN-rapporter om et klima i hurtig endring har fått svært mange til å skifte mening i klimadebatten. Men verdens største oljeselskap fortsetter å dele ut penger til motstandere av FNs klimapanel.

I fjor sponset Exxon Mobil 41 ulike tenketanker, lobbygrupper og organisasjoner med 2,1 millioner dollar. Samtlige 41 grupper er aktive klimaskeptikere.

Exxon Mobil har forsøkt å justere klimaimaget sitt de siste årene. Senest i juni uttalte en Exxon-representant til The Guardian at selskapet var «blitt misforstått» i klimadebatten.

Men tenketankene jobber videre.

EN TING GJØR DET LETTERE å skaffe seg oversikt. Forbausende mange navn går igjen på medlemslistene i USAs tenketanker og koalisjoner. Samme bidragsyter, ekspert, forsker og formidler kan figurere som medlem i både fire og fem forskjellige organisasjoner.

The Cato Institute, American Petroleum Institute, Cooler Heads Coalition, George C. Marshall Institute, Manhattan Institute for Policy Research, Tech Central Station, National Environmental Policy Institute og World Climate Report – alle deler den samme kunnskap, informasjon og til dels også hoder.

Ta for eksempel Steven Milloy.

I NOVEMBER 2004 ble rapporten Arctic Climate Impact Assessment publisert. Det hadde tatt fire år å lage den, 300 forskere fra hele verden hadde bidratt, og konklusjonen var klar: Arktis varmes opp nesten dobbelt så fort som resten av verden.

Like etter publiserte det svært konservative mediehuset Fox News Corporation en artikkel med tittelen: «Isbjørnfrykt på tynn is» på nettstedet foxnews.com. Arktis-rapporten ble slaktet. Bare to dager sto den samme artikkelen på trykk i Washington Times, samt flere andre nettsteder i USA.

Artikkelen var skrevet av Steve Milloy. Han er tilknyttet Cato Institute, som er ansvarlig for nettstedet junkscience.com. Han er også svært aktiv i Citizens for the Integrity of Science, The Advancement of Sound Science Center og The Free Enterprise Action Institute. Alle tre organisasjonene er registrert på Milloys hjemmeadresse i Potomac, Maryland. Og de to sistnevnte har mottatt mer enn 40.000 dollar i støtte fra Exxon Mobil.

MILLOY BEGYNTE sin karriere på tidlig 90-tall som lobbyist for Philip Morris. I dag er han en svært aktiv klimaskeptiker, som har fått mye av æren for at all klimaforskning har fått merkelappen «junk science» (søppelvitenskap) i USA. Derfor kalles også Milloy bare «The Junkman» av miljøbevegelsen.

Men det er flere. Ifølge George Monbiot er to av de mest kjente representantene for fornektingsindustrien operative fremdeles.

Siegfried Frederick Singer er tidligere professor i miljøvitenskap ved University of Virginia. Han var en av kritikerne til rapporten om passiv røyking fra 1993. Han er i dag erklært klimaskeptiker, og er president og grunnlegger av før nevnte Science and Environmental Policy Project (SEPP).

Patrick Michaels er tilknyttet samme universitet som Singer, som professor i miljøvitenskap. Han har skrevet tre bøker med kraftig kritikk av FNs klimapanel og klimaforskning. Også han er tilknyttet tenketanken Cato Institute. Michaels er også sjefredaktør for «World Climate Review», et nyhetsbrev om global oppvarming som finansieres av oljeprodusentene i Western Fuels Association.

PATRICK MICHAELS reagerer sterkt på kritikken fra Monbiot.

– Monbiot vet ikke hva han snakker om. I mange år har jeg hevdet at mye av oppvarmingen siden 1975 skyldes endringer i mengden av drivhusgasser, sier Michaels til BTMagasinet.

Pat Michaels skrev i 2004 boken «Meltdown – Den forutsigbare forvrengningen av global oppvarming fra forskere, politikere og media». I boken går han til felts mot dem han mener har skaffet seg meningsmonopol i klimadebatten.

– Monbiot burde sjekke mine referanser før han uttaler seg. Hans bruk av kallenavn og polarisering passer teorien i boken min bra.

– Er du eller Cato Institute sponset av olje- og energiselskaper som påvirker hva dere mener om global oppvarming?

– Bare to til tre prosent av Catos årlige donasjoner kommer fra denne industrien. Vi nyter godt av like mye eller mer støtte fra vanlige folk enn noen annen tenketank i USA. Når det gjelder vår filosofi, så tror vi at markedet er mer effektivt enn statlig regulering, og at det finnes masse bevis for at dette er et forsvarlig synspunkt.

Michaels forteller at han har vært klimaskeptiker lenge. – Jeg har alltid vært skeptisk til «verdens undergang»-scenarier, enten det er global oppvarming, som nå, eller global nedkjøling, på 70-tallet. Energiindustrien støttet meg lenge etter at mine synspunkter var kjent, ikke omvendt.

Når BTMagasinet ber Siegfried Frederick Singer om å kommentere Monbiots påstander, får vi følgende svar på e-post:

– Monbiot er kjent for ikke å fortelle sannheten. Men det er for dyrt å saksøke ham.

MONBIOT MENER fornektingsindustrien har vært en stor suksess. Han mener de gjennom en årrekke har klart å så tvil om all klimaforskning som er presentert i FNs navn. Han tror suksessen mest skyldes at de hele tiden har fortalt det folk ønsker å høre.

– Jeg har tenkt veldig mye på dette. Helt til 1992 var det stor entusiasme for miljøspørsmål i hele den vestlige verden. Etter toppmøtet i Rio de Janeiro det året mistet plutselig media interessen for slike saker. Europa forsvant inn i en alvorlig nedgangstid, det var kriser og arbeidsløshet og elendige nyheter over hele linjen. Det førte til at mange store europeiske mediehus bestemte seg for at de heller ville fokusere på håpefull journalistikk, saker som kunne gi tro på fremtiden. De ønsket rett og slett ikke flere dårlige nyheter, sier Monbiot.

– Etter dette var det fullstendig tørke i slik journalistikk helt frem til år 2000. I disse årene fikk fornektingsindustrien nærmest fritt spillerom til å spre sin desinformasjon. Jeg mener de har hindret effektive tiltak mot global oppvarming i over ti år. Og det er svært alvorlig, sier Monbiot.

FRODE BJERKESTRAND

KILDER: «Heat» (George Monbiot), The New York Times, Washington Post, Washington Times, The Independent, The Guardian, wikipedia.org, motherjones.com, exxonsecrets.org, Foundation for National Progress, junkscience.com, exxonmobil.com, larouchepub.com, FoxNews.com, American Enterprise Institute, Cato Institute, omtale av «The Great Global Warming Swindle» (Film/Martin Durkin) på wag.com, IPCC.ch, sourcewatch.org, newstatesman.com, Americans for Nonsmoker's Rights, philipmorrisusa.com, forskning.no, Bjerknes Senter for Klimaforskning, cicero.no, Dagbladet, frp.no

Scanpix