— Vi er nødt til å skifte gir nå. Hittil har det gått millimeter for millimeter. Jeg tror vi kan lykkes, men det blir ikke lett. Dette er den mest omfattende avtalen menneskene noen gang har inngått. 190 land er til stede, og det vi kommer frem til vil bety noe for hver eneste sektor i økonomien, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Stor avstand

Sammen med Hanne Bjurstrøm møtte han pressen søndag kveld. Begge to har deltatt på uformelle ministermøter i København i helgen, men så langt har resultatet ikke vært noe å juble for. Landene er fremdeles svært langt fra hverandre på flere områder.

— Det er en klynge av tre, fire tunge spørsmål som man må bli enige om, og her er det liten bevegelse, sier Hanne Bjurstrøm som både er minister og Norges sjefforhandler.

Når det gjelder regnskogsbevaring og teknologi er landene så enige at det ikke er nødvendig med politiske samtaler.

I korte trekk går de store splittelsene ut på dette:

  • U-landene krever at arbeidet med å videreføre Kyotoavtalen fortsetter. Dette er problematisk for EU og andre rike landene fordi USA står utenfor Kyoto. De ønsker ikke å gå videre på dette sporet så lenge USA ikke er med.
  • Det er også stor uenighet om hvor mye og hvordan de rike u-landene (Kina, Brasil, Indonesia og Sør-Afrika osv.) skal kutte i klimagassutslippene sine. Mange av dem har gått med på å forplikte seg til utslippsreduksjoner, men det er vanskelig å komme frem til hvordan dette skal håndheves og måles.
  • Finansiering. Hvem og hvordan skal klimagassutslippene i u-land betales?

Lange dager Med en foreløpig deadline for et avtaleutkast tirsdag kveld har delegatene svært lange og krevende dager foran seg.

— Det blir lite søvn ja, konstaterer Hanne Bjurstrøm.

Hun understreker at tirsdag kveld neppe blir den endelige fristen.

— Vi er nødt til å få ned antall problemer. Vi kan ikke presentere alle disse uenighetene når statslederne kommer denne uken, sier hun.

Når den såkalte høynivådelen av klimatoppmøtet starter denne uken, er det likevel større håp om fortgang i forhandlingene, fordi statslederne har et helt annet mandat enn delegasjonene som til nå har stått for diskusjonene.

— I stedet for å la folk som har mandat til å si det samme om og om igjen gjøre nettopp det, kan vi plukke ut de politisk vanskelige tingene og overlate dem til statslederne, sier Bjurstrøm.