NORSKE FORSKERE som har vært kritiske til klimaforskningen har trukket seg fra offentlige debatter etter sjikanering og personangrep. Belastningen ble for voldsom. Er virkemidlene i klimadebatten blitt så heftige at det er et demokratisk problem?

— Folk blir veldig forarget i klimadebatten. Hvorfor blir man så sint? Det har jeg lurt veldig på, sier retorikkekspert Jens E. Kjeldsen ved Universitetet i Bergen.

Nettstedet forskning.no har fått merke opphetingen i debatten. Fagredaktøren mottok personlig kraftig kritikk etter at han slapp til klimakritikere.

— Det er en merkverdig høy temperatur i denne debatten. Jeg har undret meg over at det ikke går an å diskutere uten å bli så eitrandes forbanna, sier fagredaktør Erik Tunstad.

SOLFYSIKER PÅL BREKKE ved Norsk Romsenter har brent seg på debatten. Han gikk ut i media og påpekte at solen kan gi vesentlige bidrag til global oppvarming. I ettertid opplevde han å bli offentlig sjikanert.

— Jeg er blitt beskyldt for å være på parti med Frp og i lommen på oljeselskaper. Noen få klimaforskere angriper dem som stiller kritiske spørsmål. De angriper mannen i stedet for ballen og tillegger kritikere politiske motiver heller enn å se på argumentene, hevder Brekke.

Etter flommen av reaksjoner har Brekke trukket seg ut av den heteste klimadebatten.

— Jeg holder meg i bakgrunnen og er mer forsiktig, fordi det ble for belastende, sier Brekke.

Flere andre såkalte klimakritikere har trukket seg tilbake. En av dem er Per Anker-Nilsen, biolog og doktorgradsstipendiat på BI.

— Jeg trakk meg fordi det ble ubehagelig og for belastende. Selv har jeg aldri sagt at klimapanelet tok feil. Jeg bare påpekte den store usikkerheten. Likevel ble jeg uthengt som miljøfascist, blåruss og kapitalist, sier Per Anker-Nilssen.

Sosialantropolog Arne Kalland ved Universitetet i Oslo forteller om lignende erfaringer.

— Jeg skrev innlegg der jeg forsvarte skeptikernes rett til å uttale seg i media. Dermed opplevde jeg å bli stemplet som skeptiker selv, sier Kalland.

KLIMAFORSKER Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt er en av de skarpeste pennene mot klimakritikerne. Han har latt seg trekke opp av det han mener er usaklighet.

— Her kommer noen folk og sier eplekjekt at vi tar feil og gjør slett arbeid. Og dette er folk med en annen bakgrunn. Da blir man veldig provosert, sier Benestad.

Disse sitatene er hentet fra to av hans debattinnlegg: «Produsentene av KLM i statskanalen har kanskje fått med seg at det finnes noen skrullete professorer blant oss forskere, men det finnes også gamle stabeis som ikke er oppdaterte i faget.» Og: «Med andre ord, nettstedets domenenavn er svært misvisende; forskning.no burde kanskje vært «Forskning? NO!».» Benestad har ikke utdelt merkelappene som Anker-Nilssen nevner, men han medgir å ha gått langt i retorikken.

— Jeg har vært skarp. Men man må kunne være streng og ta tak i ting uten å være slem. Jeg har brukt en del ironi og sarkasme som kanskje ikke har vært så lurt sett i ettertid. Men slike ting kommer lettere på trykk i avisene, sier Benestad.

Også Benestad har fått utdelt krasse karakteristikker i debatten.

— Jeg er blitt kalt arrogant klimaforsker og beskyldt for å ha slett oppdragelse, forteller han.

En gjennomgang av klimaskeptikernes leserinnlegg viser et over gjennomsnittlig frodig språk i spaltene: «Det finnes mange ord for en slik situasjon: indoktrinering, propaganda, hjernevask.» Sitatet er hentet fra ett av Arne Kallands debattinnlegg.

— Jeg står inne for dette. Når man nekter å la motparten komme til orde, mener jeg at det i ytterste konsekvens kan bli ensidig hjernevask, sier Kalland.

Han medgir at det ikke bare er klimaforskerne som går langt i spaltene.

— Det er mulig jeg har vært med på å hausse opp debatten noe. Jeg ble provosert over enkeltes innlegg. Samtidig må de som debatterer offentlig tåle en del. Men jeg sjikanerte ikke, jeg brukte retorisk språkbruk og ironi, understreker Kalland.

EYSTEIN JANSEN, leder for Bjerknessenteret og medlem av FNs klimapanel, er oppgitt over saklighetsnivået i debatten.

— Jeg synes ikke debatten har vært saklig i veldig stor grad. Vi finner elementer av saklige debatter, men en del innspill i BT viser at det er mye synsing som ikke er basert på kunnskap om temaet. Det skaper et inntrykk av at det er større diskusjon i forskningsmiljøene om hovedkonklusjonene enn det egentlig er, sier Jansen.

Nettstedet forskning.no har valgt å ha en lav terskel for å slippe til såkalte klimaskeptikere. Det har redaksjonen fått skarp kritikk for, både fra andre journalister og klimaforskere. Fagredaktør Erik Tunstad er overrasket.

— At vi har gitt kritikere plass, har vakt mye oppsikt og aggresjon, og det er i seg selv forunderlig. Hvorfor er det ikke naturlig for en journalist å stille spørsmål? Vi blir mistenkeliggjort og spurt om motivet for å ønske en debatt. I realiteten blir det stilt spørsmål ved hvorfor vi vil drive journalistikk, mener Tunstad.

Forskning.no er finansiert av norske universiteter og høyskoler, men er underlagt redaktørplakaten og driver etter journalistiske prinsipper. I kjølvannet av kritikken opplevde Tunstad at enkelte mente det var betimelig å se nærmere på finansieringen av forskning.no. Det var ubehagelig.

EN KLIMASKEPTIKER som har fått hard kritikk, er Bjørn Lomborg. Den danske statistikeren ga ut boken «Verdens sande tilstand» i 1998, og i høst kom «Cool it!». Her kritiserer Lomborg klimaforskningen og de politiske avgjørelsene i bekjempelsen av global oppvarming.

Tidligere miljøvernminister Helen Bjørnøy kommenterte Bjørn Lomborg på denne måten i Morgenbladet i vår: «Han er jo nesten den eneste i verden som fremdeles tviholder på ideen om at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Det er nesten helt utrolig at noen låner øre til hans påstander.»

— Det er utrolig mange som forsøker å fremstille meg som klimabenekter, men det er jeg overhodet ikke. I begge bøkene mine fremholder jeg at det selvfølgelig er menneskeskapte klimaforandringer. Men det jeg vil er at vi skal ha en diskusjon om hvor alvorlige klimaendringene blir, hva vi skal gjøre med endringene og til hvilken pris. Det burde en politiker interessere seg for, sier Lomborg til BTMagasinet.

Lomborg mener Bjørnøy forsøkte å diskvalifisere ham uten å diskutere saken. Og denne type argumentasjon møter Lomborg ofte.

— Jeg har alltid tatt det litt som et kompliment. For hvis jeg tar så åpenbart feil som de hevder, ville de angrepet argumentene mine i stedet for å diskreditere meg. Det indikerer for meg at dette virkelig er en diskusjon som er nødvendig å ta, sier Lomborg.

Kristin Clemet har reagert på måten Lomborg blir avskrevet av klimaforkjempere i den offentlige debatten.

— Jeg har inntrykk av at vi i Norge kan tillate oss å latterliggjøre Lomborg. Ifølge miljøbevegelsen er han en idiot. Men hvis det alle sier er så overveldende sant, skulle man jo ikke behøve å frykte noen som mener noe annet, sier Clemet, daglig leder i den liberale tankesmien Civita.

Bjørn Lomborg mener at den aggressive tonen i debatten ikke er egnet til å finne løsninger.

— Det blir ingen god diskusjon når folk er så sinte. Skal vi finne løsninger på disse alvorlige problemene, er det viktig at vi ikke river hodene av hverandre, men er åpne når vi går inn i diskusjonen, sier Lomborg.

RETORIKKEKSPERT Jens E. Kjeldsen ved UiB mener at den høye temperaturen i klimadebatten kan forklares ved å trekke paralleller til religion og tro.

— Klimaforkjempernes retorikk minner mye om religiøs retorikk. Det er den rette tro og den urette tro. Folk blir forarget på samme måte som man blir sint på mennesker som fornekter den rette tro. Den overbevisningen man har i klimasaken er veldig lik den tro og overbevisning man har innen religion, sier Kjeldsen og skynder seg å legge til:

— Jeg prøver ikke å si at miljøforkjemperne er en religiøs sekt. Men retorikken er på mange måter lik.

Kjeldsen mener at kjernen til de sterke reaksjonene mot Lomborg ligger her.

— Det Helen Bjørnøy egentlig sier, er at Lomborg ikke har sett lyset ennå.

Parallellen til religion har sammenheng med kompleksiteten i problemstillingen. Klimasaken er for mange like metafysisk som Jesus. For folk flest handler det om tro, for vi vet ikke med sikkerhet, mener Kjeldsen.

— Det er vanskelig å forholde seg til noe som ikke finnes, men som kanskje skal skje. Isen som trekker seg tilbake og villværet på Vestlandet blir brukt som bevis på at noe skjer, men vi er ikke sikker på at eksemplene har en sammenheng med menneskeskapt global oppvarming. Poenget er at vi, som privatpersoner, ikke vet. Vi kan heller ikke etterprøve om det er klimaendringer på gang. Da har vi ikke annet valg enn å tro på det enkelte sier.

Bjørn Lomborg er enig i at det er noe religiøst over klimadebatten.

— Jeg ser klart en likhet med religiøs diskusjon. Mange poengterer at med tapet av religiøsitet og en Gud i vårt samfunn - til og med tapet av troen på en bedre verden - så oppstår det et tomrom. Da kan klima kanskje være den nye religionen, sier han.

Men Kirken vil heller inkludere klima og gjøre miljø til en hovedsak de neste ti årene. På Kirkemøtet i november ble klimasaken brukt for alt den er verdt. Biskop Tor B. Jørgensen lanserte forslaget om å innføre en klimareformasjon i Den norske kirke.

ARTIKLER I NORSKE MEDIER om global oppvarming har økt voldsomt de siste årene. Kristin Clemet mener dekningen i Norge gir lite rom for å drøfte ulike sider av klimasaken.

— Jeg mener at meningsmangfoldet og spennet i debatten er spesielt trangt i Norge. Sammenlignet med andre land hører vi lite til kritikerne. Men det er når en konsensus blir veldig sterkt at man bør lete etter noen som mener noe annet, sier Clemet.

Lomborg opplever at han blir fremstilt annerledes i Norge og Danmark enn han blir i USA. Han tror det skyldes at man i USA har ekstreme grupperinger som presser på for å benekte at det eksisterer en global oppvarming. Slike fløyer finnes ikke i samfunnsdebatten her i Norge, dermed blir Lomborg gjerne trukket frem som den mest ytterliggående.

Erik Tunstad i forskning.no mener at pressen har lav takhøyde for klimakritikere. Ifølge Tunstad virker det som om pressen har en selvsensur der det er lite rom for alternativ tankegang.

Men statsviter Marianne Ryghaug ved NTNU mener kritiske røster slipper lett til i samfunnsdebatten. I en studie publisert i 2006 har hun sett på «det vitenskapelige dramaet» rundt forskernes uenighet og mediefokuset på konflikt.

— Jeg synes det var mange kritiske røster i klimadebatten i avisene jeg studerte. Journalistene sa selv at de vektla uenighet og ønsket å balansere sakene. Det reflekteres også i lesernes oppfatning. Mange opplever at det er uenighet blant forskerne, men de er usikre på hva uenigheten går ut på, sier Marianne Ryghaug.

SELV OM DET KAN VIRKE SÅNN, er ikke støynivået i klimadebatten enestående for miljøsaker. Da tyske forskere på 80-tallet hevdet at sur nedbør førte til skogsdød, gikk debatten heftig. Die Zeit satte punktum for krangelen i Tyskland ved å slå fast at det hele var en myte. De verste scenariene om sur nedbør i forrige tiår slo heller ikke til. Men de førte til handling og bidro til å redusere utslipp av svovel.

Heller ikke den opphetede ordbruken i klimadebatten vil fortsette, selv om klimakrisen ikke skulle bli avblåst, tror retoriker Jens E. Kjeldsen.

— Grunnen til at man blir sint, er ofte fordi man vil tro, men tviler. Jeg tror miljøforkjempere vil bli mindre sinte fremover, fordi de nå har overtaket. Før måtte man argumentere for at klimaendringene var menneskeskapte. Nå dominerer troen på at det faktisk er en sammenheng, sier Kjeldsen.

tekst: GURI GUNNES OPPEGÅRD

illustrasjon: ATLE HANSSON