Kina og India vil i 2012 være de mest attraktive landene for satsing innen grønn kraftproduksjon, ifølge revisjons— og rådgivingsgiganten Ernst & Young. Selskapets indeks for investeringer i fornybar energi, viser at de to asiatiske stormaktene avanserer på rankingen.

Tidligere i sommer ble det kjent at Kina har passert USA som verdens største CO2-forurenser (se grafikk). Den kinesiske turboveksten er båret frem av skitten industri og et stadig voksende antall forurensende kullkraftverk, i tillegg til en hær av billig arbeidskraft.

Nå medgir også kinesiske myndigheter at landet på lengre sikt må satse på mer klimavennlig kraftproduksjon - selv om den offisielle politikken fortsatt er at de rikeste landene, med størst utslipp per hode, må ta støyten. Kina vil heller ikke binde seg til tallfestede kutt i drivhusgassutslipp.

Med en befolkning på 1,3 milliarder, mot USAs 300 millioner, er de amerikanske utslippene per innbygger fortsatt fire ganger større enn kinesernes.

Stort tempo

Store aktører innen grønn energi ser i økende grad mot Kina og India, der pilene for fornybar energiproduksjon peker rett til værs den neste tiårsperioden.

— Kinesiske myndigheter viser en økende forpliktelse til å satse på fornybare energikilder. Investeringene vokser i et imponerende tempo, sier Jonathan Johns, som leder Ernst & Youngs kontor for fornybar energi. Han viser til at tallet på installerte vindturbiner ble fordoblet i 2006, sammenlignet med året før.

Selskaper som satser på fornybar energiproduksjon i Kina og India kan også høste fruktene av støtteordninger som kan få mange norske vindkraftutbyggere til å bli grønne av misunnelse.

Vekst foran alt

I fjor var Kina på femteplass i verden over landene som bygger flest vindparker, mens India var på tredjeplass - ikke minst takket være gunstige skatteordninger.

— Aller viktigst for Kina er likevel å opprettholde den økonomiske veksten som virker stabiliserende på den politiske og sosiale situasjonen i landet. Myndighetene erkjenner at landet slipper ut enormt mye klimagasser, men behovet for å skaffe nok energi oppfattes som langt mer presserende enn å redusere CO2-utslippene. Kineserne har store kullreserver, men er jo særdeles aktiv i Afrika for å sikre seg tilgang til det som finnes av olje og gassressurser på det kontinentet.

Det sier forskningsdirektør Helge Drange ved Nansen Senter for miljø og fjernmåling i Bergen. Han kjenner CO2-problemstillingene i Kina fra sine jevnlige opphold på Nansen-senterets eget datterinstitutt i Beijing.

Kan ikke true

  • Vi hører stadig vekk om kullkraftverk som åpnes hver uke i Kina. Hvor langt er landet kommet i utbyggingen av utslippsfrie energikilder?

— Det åpnes vindparker, bygges store vannkraftverk og flere kjernekraftverk. Men når amerikanerne selv planlegger å bygge nye kullkraftverk med gammel teknologi, som tilfellet er i Texas, kan kineserne med rette spørre hvorfor de ikke kan gjøre det samme.

— Er det et legitimt krav fra de rike landene å forlange at Kina tar sin del av de fremtidige utslippsforpliktelsene?

— Vi kan ikke nekte kineserne høyere levestandard. Myndighetene i Beijing sier da også at «nå er det vår tur». Argumentet er naturligvis at USA og Europa selv brukte forurensende industri for å bygge opp velstanden. Det er umulig å true Kina til utslippskutt. Hva skulle virkemidlene være? Sanksjoner er jo utenkelig med tanke på Kinas rolle i verdensøkonomien, mener Drange.

— Den mest konstruktive muligheten ligger i overføring av miljøvennlig energiteknologi. Kina er villig til å ta løsningene i bruk, men synes prisen er for høy. Det er akkurat som med hiv/AIDS-medisin: patentene sitter i vestlige selskaper med profittmotiver. Hvis vi skal løse problemet, må det inngås avtaler på høyeste internasjonale nivå om utveksling av fremtidsrettede energiløsninger, sier Drange.