1. august 1965 blir to år gamle Kim Chong Cha funnet forlatt i hagen utenfor et barnehjem i Seoul.

Det finnes ingen papirer på den lille jenten. Seoul Adventistsykehus og barnehjem blir hjemmet til lille Kim Chong Cha de neste tre årene. I 1969, fem år gammel, blir hun adoptert til Norge. Randi Anita kommer til lille Tau i Strand kommune i Rogaland. Overgangen blir stor. Randi Anita fornekter gjennom oppveksten sin koreanske bakgrunn.

— Jeg lukket alle dører til Korea, sier Randi Anita Helvig (37). Og det skulle ta lang tid før hun åpnet noen av dem igjen. Hun husker ikke så mye, men tror at hun med sine fem år allerede hadde rukket å knytte bånd og skaffet seg venner på barnehjemmet. Men alt lukket hun ute da hun kom til Norge.

— Jeg ville bare være norsk. Det var en stor omveltning for en unge på fem år å skifte land og kultur.

"... jeg leser på si, The lifelong search for self ... .... etter at vi fikk barn og har bearbeidet avvisningen jeg følte av å bli forlatt, er mitt største ønske at jeg kan fortelle min biologiske mor, eller familie at jeg har det bra ... "

Ikke før rogalandsjenten ble voksen ville hun nøste i sin bakgrunn, vende blikket mot landet hun ble født i. I 1989 giftet hun seg med Geir Arve. Han hjalp Randi Anita med å bearbeide følelser.

— Det var han som overtalte meg, Geir Arve mente jeg burde få et mer naturlig forhold til Sør-Korea. Jeg var skeptisk hele tiden, men vi bestemte oss for å dra på ferie dit for elleve år siden. Vi reiste ned og fartet rundt en måned i landet, forteller Randi Anita. Under ferieturen oppsøkte paret barnehjemmet, stedet der Randi Anita en gang ble funnet og bodde i tre år.

— Jeg var to år gammel etter koreansk regnemåte da de fant meg, det er kommet mye følelser opp rundt akkurat dette, sier Randi Anita.

"...jeg som kristen vet at alt er mulig for Gud, og at han har en god plan for hver enkelt. Den planen er kanskje ikke slik jeg ønsker den skal være. Kanskje han ser det som best for meg at jeg ikke finner ut mer av min fortid, jeg er tross alt trygg, ikke alene. Det er den største trøst Jesus ga meg i bearbeidelsen av å bli forlatt... "

Hun fikk se et bilde av seg selv som liten jente. Et svarthvitt bilde. Av en kortklippet, søt pike, men med et alvorlig blikk.

— Jeg husker at alle venninnene mine hadde bilder av seg selv som små, bare ikke jeg.

"... som mor selv, vet jeg at jeg ikke kan glemme mine barn, jeg bebreider ikke min biologiske familie, for jeg vet at livet ikke er så enkelt ... "

Randi Anita og Geir Arve har selv tre barn, Richard André (8), Gerd Anja (5) og Glenn Rune (3). Alle adoptert fra Sør-Korea. De valgte adopsjon fremfor prøverørsbefruktning. Syntes det var mest naturlig for dem. Richard André fikk de med eskorte, Gerd Anja ble hentet av venner, mens hele familien selv dro ned for å hente minstemann.

— Jeg tror det er lettere å vokse opp i Norge for dem som blir adoptert i dag, de blir adoptert mye tidligere, når de er spedbarn. I tillegg er samfunnet blitt mer internasjonalisert, også i Norge. Det er ikke så uvanlig med annen hudfarge, en forskjellig bakgrunn lenger, poengterer Randi Anita.

Høsten 2001 reiser familien Helvig tilbake til Sør-Korea. Endelig brytes alle barrierer. Det har tatt Randi Anita 32 år, først nå er hun i stand til å rive ned alle stengsler til hjemlandet - og eventuelt finne en link. Sitt biologiske opphav.

"... oppe i alt dette fikk vi frysninger, da hun fortalte at morens navn var Kim Chong Cha, altså mitt koreanske navn .. ". Hun vil at hennes egne barn skal få det forholdet til Sør-Korea hun selv aldri fikk, ta det skrittet hun ikke våget, maktet eller ville ta. I ett år skal familien bo i Holt Ilsan Town utenfor Seoul. Ilsan Town er et helt samfunn for multihandikappede. Helvig kom i august og skal være til juli 2002. Randi Anita skal jobbe som frivillig, som fysioterapeut. Hun trener de sterkt utviklingshemmede. Hjelper de avviste i Sør-Koreas hierarkiske samfunn, de som ikke er inne på stigen en gang. Her er 300 beboere, bare 12 av dem har kontakt med sin familie. De fleste har opplevd traumatisk avvisning. Den snille damen fra Norge blir mottatt som en helt når hun beveger seg rundt blant beboerne. De smiler, kaster seg rundt halsen på henne, klemmer.

— De er så elskverdige, du blir så glad i folkene her, sier hun.

"... hun er tre år med sterk CP, hun har grått mye etter at moren måtte overlate henne her. Stakkars jente, mistet det nærmeste hun hadde, sin trygge gamle rytme og sin mors omsorg. Å holde hennes lille hånd, klappe hennes kinn, det er et privilegium ... "

Familiefar Geir Arve har tatt permisjon i ett år fra jobben som organist i Strand menighet, nå er han organist i kirken i Ilsan Town. Storebror Richard André er tatt ut av skolen hjemme, han tyr til nettskole i Korea. Barna går i koreansk barnehage. Snapper opp språket, lærer koreansk dans. Kontakten med slekt og venner hjemme i Norge holdes gjennom egen hjemmeside på nettet. Familien deler alle opplevelsene i en åpenhjertig dagbok. Det er et par år siden de bestemte seg for å tilbringe ett år i Sør-Korea og startet å lære seg koreansk.

— De to gangene Geir Arve og jeg har vært her før, har det bare vært ferie eller familieidyll. Vi vil at familien skal få oppleve både mørke og lyse sider av Korea, at de skal få et naturlig forhold til landet. Alle får en sjanse til virkelig å bli kjent med koreansk kultur, påpeker Randi Anita. I Sør-Korea lever de på oppsparte midler og inntekter fra utleie av hus hjemme. De bor gratis, midt i institusjonen. I tre måneder bodde alle på ett rom, så bodde de i etasjen over en boenhet for handikappede, de måtte leve med institusjonsrytmen. Ble vekket klokken fem-seks om morgenen. Det var tøft, og det ble lite søvn. Men nå har de fått mer orden på boforholdene.

"...de varmer med sine smil. I går lo en av beboerne og jeg høyt sammen av glede fordi hun greide å strekke armene høyt samlet over hodet, noe vi har jobbet med i over to uker ... "

— Vi har handlet noen år på Fretex for å få råd til dette. Vi vil gi ett år til senteret her. Vi har fjernadoptert en jente som bor her, og jeg føler jeg hadde noe å bidra med, jeg skal i alle fall lage journaler for fysikalsk behandling, for det finnes ikke her, forteller hun.

"Denne uken var det fantastisk å oppleve en av de jeg trener. Hun er blind og har tilleggsdiagnose mentalt retardert. Jeg prøver så godt jeg kan å få kontakt før vi trener, så henne har jeg klappet og nynnet den samme sangen på ryggen hennes når jeg kommer. Det var fantastisk da hun klappet meg tilbake med helt riktig rytme, hun kan også nesten sangen. Jeg gikk en tur på stien nå. "

Novembermørket har lagt seg over Holt Ilsan Town, vi spiser norsk grovbrød og speilegg på det lille kjøkkenet hos familien Helvig. Det er bare et par timer igjen nå. Til historien om Randi Anita og hennes familie skal ut til det koreanske folket. Den koreanske tv-kanalen KBS har fotfulgt dem i tre dager. Tirsdag 6. november skal de sende en 15 minutters dokumentar i beste koreanske sendetid. For Randi Anita kan det være den siste døråpneren. Håpet er at det finnes noen der ute.

"... hun som ringte mente hun var min storesøster, hun spurte om jeg hadde et stort fødselsmerke ... tenk om det er min familie, tenk om jeg har en storesøster ... ... jeg mener at den føflekken jeg har på låret burde de huske, at den er på innsiden av det ene låret. Så da tviler jeg på at de er de rette ... "

— Tv-folkene var veldig opptatt av Geir Arve, at han støttet meg, hadde tatt permisjon og var med til Korea, det virker sikkert merkelig i deres kultur, forteller Randi Anita.

Hun er spent. Programmet nærmer seg. Vi tar farvel. Familien Helvig skal få se sitt eget tv-drama i fred. En time senere er vi tilbake på hotellet vårt i sentrum av kaotiske Seoul. Vi benker oss foran tv-en. På slutten av dokumentaren kommer Randi Anita med en appell til sitt biologiske opphav, om de finnes der ute et sted, om noen ser og hører på, om noen som ser på kan fortelle dem ...

Randi Anita er alene i skjermbildet. Ser rett mot kamera. Sier til moren at hun ikke er sint, at hun ikke vil klandre henne, men bare møte henne igjen, bli kjent. Og vite at alt er bra, fortelle at hun har det bra.

"... KBS hadde vært i kontakt med henne, det var tre familier som lurte på om jeg var deres datter. I dag sendte vi hår med røtter, over ti skulle det være, for å få til en gentest, så nå er det bare å vente. Jeg håper og ber om at jeg kan treffe min mor, far og familie ... "