• Det er som å være fange i sitt eget hjem. I to måneder har jeg ikke vært ute, bortsett fra en liten kjøretur 17. mai. Da ble jeg syk etterpå.

Det forteller Kari Berger (50) til Bergens Tidende. I 12 år har hun levd med en sykdom som pr. definisjon ikke finnes og som legene ikke har noen diagnose på. Men den er i høyeste grad reell. Hun blir syk av elektrisitet.

Kari Berger og familien bodde på Knappen i Fana da symptomene meldte seg i 1994. En svær høyspentledning og en transformator var plassert like ved hjemmet, og huset var normalt utstyrt med elektriske apparater.

Brennende smerter

— Det begynte med litt vondt i nakke og armer som utviklet seg til brennende, sviende smerter. Jeg svidde noe aldeles voldsomt. Jeg kunne ikke bruke armene mine, og til slutt klarte jeg ikke å holde meg oppreist, sier Kari Berger.

Men så oppdaget hun noe. Når hun var borte fra hjemmet, særlig på steder langt borte fra strømledninger og elektriske apparater, avtok smertene. Etter fem-seks år i smertehelvete skjønte hun sammenhengen, og klarte å lokalisere hva hun reagerte på. Det var mye. Tv, pc, diverse kjøkkenmaskiner, symaskin, komfyren støvsuger, lysrør, varmetråder i bilseter, mobiltelefon, telefon, trådløs telefon, varmekabler, omtrent alt som vi med den største selvfølgelighet omgir oss med av elektriske og elektroniske hjelpemidler.

Flyttet til hytte

Da tok hun konsekvensen og flyttet til en hytte langt vekk fra all verdens ledninger, men ikke lenger hjemmefra enn at det gikk an å holde kontakt med familien.

— Der bodde jeg i et halvt år. Mannen min handlet for meg, og smått om senn ble jeg bedre. Noen ganger var jeg svippturer hjemom, og da ble jeg straks syk igjen. Det var bare å komme seg ut dørene. Smertene kunne vare i flere dager etter en slik risikoutflukt.

Etter halvåret i hytten fant familien ut at løsningen måtte være å flytte. De solgte det praktfulle huset med sjøutsikt, og kjøpte nytt hus i Steinsviken, inne i en skog langt vekk fra høyspentledninger og transformatorer. Det var ideelt, hadde sentralfyring og lå nest sist på ledningsnettet slik at ikke så mye strøm passerte huset.

Det nye hjemmet ble saumfart og strippet for alt som kunne være farlig.

Sentralfyr og gasskomfyr

— Vi installerte sentralstøvsuger og gasskomfyr og fikk montert såkalt slangofon på telefonen. Det er en rørformet ledning som gjør det mulig å bruke telefon i god avstand fra selve telefonapparatet, sier Kari Berger.

Vanlige lyspærer går greit, men Kari passer likevel på å trekke ut kontaktene når de ikke er i bruk. Lysstoffrør derimot, er noe av det verste. Det har hendt hun har måttet snu i døren i butikker med kraftige lysstoffrør ved inngangsdøren.

Nå bygges det nye hus i området, og Kari Berger frykter at det kan komme til å bety mer strømførende anlegg i området.

«Hjemmesoning»

— Vi som er syke med dette befinner oss i en merkelig situasjon. Når vi oppsøker hjelpeapparatet, lege, trygdekontor og sykehus, blir vi bare dårligere. Det er mange legesjekker vi må igjennom, uten at vi noen gang får en skikkelig diagnose. Jeg leste at kriminelle nå skal få anledning til hjemmesoning med elektronisk overvåkning. Slik er det vi som er el-overfølsomme lever i mange og lange perioder, sier Kari Berger.

— Det må være på tide at vi nå blir tatt på alvor, og at skikkelig forskning blir satt i gang. Og hvem har egentlig ansvaret for å finne ut av dette? Er det helsemyndighetene, Statens strålevern? Det virker som alle skyver fra seg problemet, mener hun.

Hun har skrevet til Gro Harlem Brundtland og bedt henne ta opp problemene.

— Jeg vet at hun har vært opptatt av denne problematikken. Og jeg fikk personlig svar fra henne der hun forteller at Verdens helseorganisasjon (WHO) har satt i gang granskning for å komme til bunns i farene ved stråling og strøm. Det var positivt å høre at jeg iallfall ble tatt på alvor av henne.

— Det som jeg frykter mest nå, er dette trådløse nettverket som begynner å bli ganske så omfattende, sier Kari Berger.

Gode perioder

Hun forteller at hun forsøkte å holde ut i jobben ved et bokollektiv for utviklingshemmede lenge etter at hun ble syk. Men i 2003 måtte hun gi opp. Nå er hun uføretrygdet.

— I de seinere år har det også vært bedre perioder der jeg har kunnet leve litt av det normale livet. Disse periodene begynner med at reaksjonene på elektrisitet avtar og jeg kan kjøre bil, handle litt, se tv, bruke pc og reise på ferie. Men så blir det for mye, jeg får tilbakegang og så er det på'an igjen. Jeg har et ørlite håp om at det kanskje kan bli litt bedre med tiden, for i det siste har de «gode» periodene vart litt lenger enn de pleide å gjøre før, sier hun.

Ikke alene

Kari Berger trodde lenge hun var alene om denne lidelsen.

Men så kom hun i kontakt med FELO, Landsforeningen for el-overfølsomme, og fant ut at det var mange i samme båt.

— Jeg fant ut at miljøgifter som kvikksølv kan forsterke virkningen av el-allergi. Det er konstatert at kvikksølv fra amalgam lekker ut i kroppen og er vanskelig å bli kvitt, og at det i tillegg kan overføres fra mor til barn. Dessuten har det kommet frem at et kvikksølvholdig konserveringsmiddel ble brukt i det norske vaksinasjonsprogrammet helt frem til 1998. Hva skal egentlig til for at det offentlige anerkjenner og etterforsker dette som et reelt helseproblem? spør Kari Berger.

Selv har hun fjernet alle amalgamfyllinger, og hun går til homøopat.

— Det mener jeg har bidratt til å forlenge de gode periodene mine, sier hun.

SLANGOFON: Kari Berger kan ikke bruke vanlig telefon. Slangofonen er en innretning som gjør at hun kan snakke i god avstand fra selve apparatet. Mobiltelefonen er ikke et alternativ. Hun reagerer til og med på at andre bruker mobiltelefon i hennes nærhet.
ARNE NILSEN
SPESIALSTRYKEJERN: Strykejern med støpsel i stikkontakten er umulig å bruke for Kari Berger. Strykejernet må lades opp ved hjelp av batterilader.
ARNE NILSEN