Det vi oppfatter som norsk, er ikke alltid norsk.

Episoden med det russiske fiskefartøyet «Elektron» har rettet søkelyset på en viktig — og ømfintlig - del av norsk utenrikspolitikk.

VIRKELIGHETEN som den rød-grønne regjeringen er nødt til å rydde opp i, er årelange forsømmelser og en hands-off-politikk skiftende regjeringer må ta på seg skylden for.

Det gjelder ikke først og fremst fiskekvoter og tempo i oljeleting og -produksjon i de nordlige havområdene, om Svalbard skal være en nasjonalpark eller ikke, men om kompliserte folkerettslige spørsmål om hvem som har retten på sin side.

Det er en del av forklaringen på den forsiktige tilnærmingen som den nytiltrådte utenriksministeren Jonas Gahr Støre valgte da «Elektron» kom som en drivende mine inn i de norsk-russiske forbindelsene kort etter at han var tiltrådt. Utgangen ble, om ikke akkurat lykkelig, så sett med norske øyne tilfredsstillende.

I denne omgang.

Forutsatt at rettssaken som nå er reist i Murmansk mot skipperen på «Elektron» er reell. Og at utfallet ikke blir frifinnelse eller en symbolsk straff.

UTGANGSPUNKTET er tvil om hva som er mitt, ditt eller vårt i de nordlige områdene, og hvem som har jurisdiksjon hvor.

Noe er avklart gjennom Svalbard-traktaten, noe er avklart gjennom bilateral forhandlinger mellom Norge og Russland, noe er ikke avklart i de samme bilaterale forhandlinger (Gråsonen).

Og det som mest av alt ikke er avklart er den folkerettslige status til den vernesonen rundt Svalbard som Norge ensidig erklærte i 1977.

Bakgrunnen for sonen var å ta vare på fiskeressursene i dette området. Det ble, forsiktig formulert, fisket «vilt», havet var i ferd med å tømmes. Behovet for reguleringer var skrikende.

I hovedsak har Norge håndhevet sin jurisdiksjon på en nennsom måte, tatt i betraktning de snart 30 årene som er gått siden vernesonen ble erklært, har det vært få alvorlige episoder, selv om det har vært løsnet skudd og harde ord har falt i diplomatisk sammenheng. For ikke å snakke om de angrep som har vært rettet mot det norske havnåmet.

AT ADMIRALENE Svensholt og Olsen er opptatt av økt sjømilitært nærvær for å forsvare norske interesser, er i og for seg greit nok. Og de har nok rett i sin påstand om at Sjøforsvaret, som Kystvakten er en del av, ikke har hatt tilstrekkelige rammebetingelser for å løse overvåkings- og kontrolloppgavene.

Men langt viktigere er det at politiske myndigheter bringer de kompliserte spørsmålene om hvordan vi skal ordne oss i nord øverst i bunken over «saker som MÅ løses».

Uten at det blir noen hasteløsninger. Til det står altfor store verdier på spill.

Egentlig er tiden kommet for en politisk erkjennelse av at problemene eksisterer og med det få dem opp på bordet. Faren for nye provokasjoner er, om ikke overhengende, så absolutt til stede. Neste gang kan det jo være oljeboring som settes i gang i vernesonen.

Kanonbåtdiplomati er ikke en del av løsningen i nord. Men et styrket sjømilitært nærvær kan demonstrere at Norge mener alvor med sin håndhevelse til de folkerettslige løsningene foreligger. Det oppnås først og fremst gjennom aktivt diplomati.