EINAR OLSEN, NTB

Dommen på 21 års fengsel for medvirkning til overlagt drap er ikke rettskraftig før den er behandlet som ankesak i Eidsivating lagmannsrett. Der skal skyldsspørsmålet avgjøres av en jury på 10 personer. Hvis 4 av dem er i tvil om de tiltaltes skyld, vil de bli frifunnet. Det er med andre ord nødvendig at 7 av de 10 jurymedlemmene svarer ja på skyldsspørsmålet for at dommen i Nes herredsrett blir opprettholdt.

Opprinnelig regnet man med at saken ville kom opp i mars neste år, men dommen i Nes herredsrett har en slik form og innhold at forsvarerne vil gjøre store anstrengelser for å rydde kalenderen slik at saken kan behandles allerede i høst. Det er aktoratets og forsvarernes mange andre saker og timeplaner som gjør det vanskelig å sette av tid i inneværende år.

Fengsel viktig Kampen om varetektsfengsling har denne gang en annen bakgrunn enn politiets ønske om å bruke varetekt som et ledd i etterforskningen. Den er for alle praktiske formål avsluttet, og politiet venter neppe at oppholdet i varetekt skal føre til noen tilståelser fra de dømte før saken blir prøvd på ny.

Derimot er det viktig for påtalemyndigheten å gi dommen i Nes herredsrett så høy status som mulig. Det kan best skje ved at den gjennom en varetektskjennelse nærmest fremstår som en start på selve soningen.

At dette vil føre til nedslakting av dyrene på Orderud gård og innstilling av gårdsdriften, vil ytterligere understreke at soningen like godt kan starte først som sist.

Påtalemyndigheten ønsker å foregripe utfallet av lagmansrettens dom ved å holde de tre fengslet. Den offisielle begrunnelse er at det vil krenke den allmenne rettsoppfatningen dersom de dømte er på frifot fram til lagmannsrettens behandling av saken.

Måten de tre ble pågrepet på viser hvor viktig det er for politiet å få slutt på den spesielle behandlingen de tiltalte har fått i en sak med et så grufullt innhold.

Forsvarernes kamp For forsvarerne er det minst like viktig å få fram at ekteparet Orderud og Kristin Kirkemo Haukeland foreløpig bare er dømt av en herredsrett, og at det helt fram til midten av 90-tallet var et krav at slike alvorlige forbrytelser som tiltalen i Orderud-saken beskriver, måtte behandles av en lagmannsrett.

Da straffeprosessen ble endret slik at alle saker automatisk kan behandles i to instanser, var begrunnelsen at alle skulle få anledning til å få sin sak behandlet også i lagmannsretten. Svært ofte ble mindre alvorlige saker fra by og herredsretten nektet ny behandling av Høyesteretts kjæremålsutvalg som da voktet nåløyet til lagmannsretten.

At de alvorlige drapssaker fortsatt bør behandles i lagmannsrett før dommen kan aksepteres og gjøres rettskraftig, har det ikke hersket noen uenighet om.

Både før og etter den nye rettsordningen har det imidlertid vært "normalt" at siktede, tiltalte og dømte i alvorlige drapssaker ikke får være på frifot.

Det har naturlig nok sammenheng med den frykt alle føler for brutale drapsmenn, samt den fare for forsøk på å unndra seg straff som alltid vil foreligge.

I Orderud-saken valgte imidlertid rettsvesenet å sette de fire tiltalte på frifot før det var tatt ut tiltale. Dermed ble det signalisert en annen holdning til disse tiltalte enn hva som er vanlig når det dreier seg om så brutale drap.

Det er disse signalene forsvarerne mandag vil kjempe for å opprettholde, mens politi og påtalemyndighet vil ha de dømte stemplet som rå og brutale drapsmenn i tråd med sorenskriver Trond Våpenstads formuleringer i dommen fra Nes herredsrett.