Da fotoapparatet var helt nytt, så var blant annet indianerne redd for å bli tatt bilde av. De trodde at bildene stjal sjelene deres.

«Det er godt ikke å etterlate seg en skygge», sier «Folket», Lenape-indianerene.

Jeg står langt unna den ville vesten og i en av de mange brosteindekte gatene i Bergen. Hver dag går tusenvis av mennesker frem og tilbake her. Ansiktene som jeg ser, forsvinner fort i en mengde av mange, og glemselen trekker et slør over de som passerer meg.

Men noen av ansiktene blir sett, og for alltid frosset i en digital fremtid. Det er ingen uvanlig dag i Bergen, når vi møter bergenser og gatefotograf Aleksander Kleppestø. Det er et grått teppe over bergen, og små regndråper kjærtegner forsiktige alle forbipasserende, og minner oss på om det er ett vått kyss i vente, om vi ikke skynder oss dit vi skal.

Jeg kaster et nervøst blikk mot himmelen, men en kraftig og nesten syngende bergensk røst får meg ned på jorden igjen.

— Hei, takk for sist, sier Aleksander Kleppestø med et hjertelig smil. Øynene hans møter mine, før de gjør en 180 graders sveip over området. De er målbevisste og klare, og han fester blikket på meg igjen.

— Jeg skal bare levere noen bilder til skomakeren nede i gaten her, så tar vi oss en runde i gaten etterpå.

Full fart. Vi småløper ned den lille stentrappen til butikken ved smuget, og bjellene i butikken gir tydelig beskjed om at vi er her. En gråhåret eldre mann med skjegg og skinnforkle kommer med åpne armer mot oss, og ler hjertelig.

— Han er en kjekkeste skomakeren i byen, han med mest utstråling, forteller Aleksander og legger tre bilder på disken foran skomaker Harald Valdersnes.- Nå må du ikke skryte for mye, da rødmer jeg, ler skomakeren.

Og rødmer.

— Ekte mennesker vokser ikke på trær, du ser jo at, han har mye mer energi enn det jeg har, ler Aleksander.

- Hvorfor har du tatt bilder av skomakeren?, spør jeg.

— Se på de hendene. Se hvor svære de er. Enorme hender. Bra de er snille, sier Aleksander.

— Det ligger i genene, vet du, sier Valdersnes.

— Det er bare å bruke vidvinkel, vet du, smiler Aleksander.

Begge ler. Bjellene ringer igjen.

— Jeg skulle hente noen sko, jeg, sier bergensfruen som kommer inn.

— De er sikkert ikke ferdige, ler Valdersnes og og begynner å lete etter skoene i hyllene.

Aleksander og jeg går ut på gaten igjen. Det er som om noe kommer over ham, og han speider rundt på den åpne plassen på Torgallmenningen. Det går nøyaktig tre sekunder, så har han sett noe. En jente som mater noen duer.

— Hei, kan jeg få ta noen bilder av deg? Jeg driver med gatefoto, her er kortet mitt. Jeg hadde spurt deg uten duene og, for du har en kul stil, sier han.

Rutinert har han kameraet klart når Anette Aga gir sin tillatelse til å ta bilder. Klikk. Klikk.

— Få øynene pittelitt mer....Supert, sier en energisk fotograf Klikk. Klikk.

— Hellane, jeg hadde aldri klart å få duene så tett innpå meg, ler han.

— Tusen takk. Send meg en mail, så får du bildene.

Anette nikker fornøyd og fortsetter å mate duene.

Sterke inntrykk fra Thailand

Det er tre år siden Kleppestø kjøpte et kompaktkamera for å ha med seg på ferie til Thailand. Feriebildene derfra ble til sterke inntrykk fra livet på gaten der nede. Etter dette kjøpte han seg et digitalt speilrefleks og objektiver, og har gått gatelangs i Bergen og fotografert folk han har truffet på gaten. Han har ingen skolebakgrunn, alt er selvlært.

— Det som driver meg er utfordringen å få til et portrettbilde i løpet av kort tid. Det blir gjerne ubehagelig både for meg og den som blir tatt bilde av når du kommer så fort og tett på, ler han.

— Jeg er ute etter ansiktet, jeg vil ha tett kontakt med de jeg tar bilde av, vise hvem de er. Portrett for meg handler om få noe ut om personen på bildet.

Fotograflivet til Aleksander er todelt, han jobber og tjener penger på barn, konfirmasjon og bryllupsbilder. Den andre delen er gatebildene, dette er hjertet og sjelen hans.

— Jeg tjener ikke penger på disse bildene, men pengene får komme fra en annen plass.

— Folk er stort sett veldig positive når jeg spør, og... vi må spørre han der, avbryter Aleksander seg selv.

En skjeggete, høy mann med lue med horn på står foran oss.

— Hello, sier Alekseander på engelsk. Can I take a picture of you? Street photograhpy!

— Where are you from, spør Aleksander

— Switzerland, svarer mannen med en dyp røst.

— I love your hat. It's really cool, smiler Aleksander.

Vi takker pent og går videre. Aleksander stopper opp, men lar ikke blikket hvile mens han tygger på det han skal si.

— Linsen ser begge veier. Du må gi for å få, overføre energi til folk. Ellers blir det vanskelig å få noe tilbake.

Det har blitt flere hundre tusen bilder i løpet av ett år. Og mange møter med mange mennesker, noen av dem med flere linjer i ansiktet enn andre.

— Gatebildene handler om å forsterke og trekke frem livslinjer, forteller Aleksander.

— Jeg fjerner ikke føflekker eller rynker, og jobber stort sett i svart hvitt. Øyet får mindre å jobbe med, og personligheten trer bedre frem.

Vandreren

Vi er nesten nede ved Fisketorget, da øynene til Aleksander låser seg på en skikkelse på et butikkhjørne.

— Der er vandreren, sier Aleksander og peker på en eldre herreman med et voldsomt skjegg, i litt slitte klær og en handlevogn full av tepper og klær.

— Han heter Tommy, og er svensk og bor på gaten her, forteller Aleksander.

Vi går bort til ham.

— Hallais, kjenner du meg igjen? Det var jeg som tok bildet som du sendte din mor?- Ja, det var snällt av dej, smiler svenske Tommy.

— Tror du jeg kunne tatt noen bilder av deg kjapt?

— Ja, det kan du göra.

Klikk. Klikk.

— Er du i grei form nå eller? Er du i fin form, spør Aleksander Tommy.

Gjennom et grått og skittent skjegg lyser to sterke blå øyne opp, og vi aner et smil i skjegget.

Aleksander takker pent for bildene han har tatt.

— Han har et veldig interessant ansikt, forteller Aleksander.

Regnet begynner å falle ned, og Aleksander sier seg fornøyd med dagens fangst i kameraet. Vi skal gå hver vår vei.

— Foto er magisk. Du kan ikke ta dine beste bilder på bestilling. Det er så mange tilfeldigheter involvert, sier denne muntre og energiske mannen alvorlig. Så smiler han, speider utover folkene passerer oss, før han blir en del av massene han møter og tar bilder av nesten hver dag.

Så kommer jeg på at jeg glemte å ta et stillbilde av Aleksander.