Allerede da de første valgprognosene ble offentliggjort ved 21-tiden visste vi hvor vinden blåste. Arbeiderpartiet ville bli smadret – mens høyresiden i de kommende fire år etter alle solemerker ville få et grep om makten som de ikke har hatt før.

For tyve år siden hadde riktignok Høyre over 30 prosent, og fikk 53 representanter, mot 39 ved årets valg. Men i 1981 var Frp en politisk dverg. Dessuten hadde sentrumspartiene et sterkt nakketak på Høyre.

Verre enn i 1973

Den kraftige høyredreiningen i norsk politikk betyr likevel ikke at Jan Petersen og Kjell Magne Bondevik kan spasere lett og rolig til regjeringsmakt.

Jens Stoltenberg var i natt slett ikke innstilt på å gi seg uten sverdslag, selv om velgerne viste ham knusende mistillit.

For Arbeiderpartiet må vi tilbake til valget i 1973 for å finne en slags parallell til det sviende nederlaget. Men selv den gang, et års tid etter EF-avstemningen, var ikke nederlaget så totalt som denne gangen.

Summa summarum kan vi slå fast at aldri før i partiets historie har Arbeiderpartiet opplevd en slik tilbakegang ved noe valg.

Kristins triumf

Trøsten for alle som ikke har sansen for «borgerlig» politikk, er SVs eventyrlige triumf. Den oppveier for en del det Arbeiderpartiet har mistet, men langt fra alt. Kristin Halvorsen kan glede seg over at hennes parti aldri før har fått slik uttelling i mandater. I 1973 fikk SVs forløper — det daværende valgforbundet - 16 representanter. Nesten tretti år etter kan partiet få 23. Men noen regjeringsinnflytelse gir suksessen neppe.

Sentrums selvskudd

Sentrumspartiene samlet har gjort det skralt. KrF har nesten holdt stillingen fra 1997, men både Senterpartiet og Venstre har fått hard medfart. Det kan skyldes flere ting. Som regjeringsalternativ har de tre partiene i møtet med velgerne hatt liten glede av de gode årene i regjeringsbygget. Velgerne har allerede glemt suksessen - eller så trodde de ikke på noen reprise.

Dessuten har sommerens interne forviklinger undergravd troverdigheten til sentrumsalternativet. Med Bondeviks såkalte plan B og Senterpartiets steile nei til å ha noe som helst med Høyre å gjøre resultert i en ganske kontant avstraffelse fra velgerne.

Internt oppgjør?

For Arbeiderpartiet vil denne utrolige medfarten nødvendigvis føre til et internt oppgjør - eller i det minste til «samling i bånn», for å sitere Grete Knudsens tårefylte kommentar. Mye har gått forferdelig galt for partiet.

Men er det nødvendigvis Stoltenberg alene som må ta støyten? Og er det først og fremst en reaksjon mot ledelse og personer vi er vitne til? Selv om Jens Stoltenberg ikke har vist seg å være flink i valg av nære medarbeidere og statsråder, er årets stortingsvalg fremfor alt en durabelig protest mot den politiske kursen han har staket ut.

Dristig reformiver

Jeg velger å oppfatte valgnederlaget som en reaksjon mot den ambisiøse reformiveren. Mange er forvirret, usikre og redde. Ansatte i offentlig sektor er engstelig for fremtiden, de vet ikke hva Tore Tønnes helse- og sykehusreform i praksis innebærer - og de aner enda mindre hva sfinksen Jørgen Kosmo pønsker på når han vil effektivisere offentlig sektor.

Samtidig har skatte- og avgiftsnivået vært høyresidens beste kort for å ramme Arbeiderpartiet.

For Arbeiderpartiet må dette være en alvorlig tankevekker. At partiet i denne bedrøvelige situasjonen ser ut til å klamre seg til makten, er nær sagt enda mer tankevekkende.