— Jeg var 130 kilo og levde på chips og cola. Den første treningsøkten min var en spasertur på tre kilometer. Jeg måtte sette meg ned fire ganger fordi jeg var så svimmel og andpusten, sier Gaular-mannen.

Nå har den veltrente, høye kroppen slitt seg gjennom både Berlin Marathon og skirennet Birkebeineren.

— Jeg hadde ikke klart å komme meg ut av problemene mine uten fysisk aktivitet med treningskontakten min, Rune Mallasvik. Han er ikke lege, bare en bonde som behandlet meg som et helt vanlig menneske. Det betydde mye, sier Kvile.

Han begynte å røyke hasj da han var femten. Livet ble vanskelig etter at han fikk skylden for en motspillers benbrudd på fotballbanen. Han trakk seg bort fra de gamle vennene sine. Fant noen nye, noen som hadde god tilgang på rusmidler.

Problemene tiltok, og Jarle Kvile ble etter hvert alvorlig psykisk syk.

31. januar 2002, klokken 20:45 tok han bussen fra Førde. Målet var å bli uteligger eller narkoman i Christiania i Danmark.

— Jeg trodde ikke det var noe mer å hente av livet for meg. Jeg hadde ikke akkurat høye ambisjoner, kan du si, sier Kvile.

Oppholdet varte ikke lenge. Politiet plukket opp Kvile, og han ble tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk i København. I februar 2003 ble han flyttet til psykiatrisk avdeling ved Førde sentralsjukehus.

Der prøvde han å ta livet sitt, før han forsto at det fantes ting verd å leve for. Da han var ferdig behandlet sto opplegget med en treningskontakt klar til ham.

Spasering ble til jogging, og etter hvert trente han en time hver dag.

— Ingen presset meg. Det ble mitt eget mål å delta for eksempel i Berlin Marathon, sier Kvile.

I vinter trente han lite. Det merket han på psyken. Ting ble vanskeligere igjen. Nå løper han hver morgen, før han fortsetter dagen med studier i språk og økonomi ved Universitetet i Tromsø. Målet er Oslo Maraton. Og et helt normalt liv.